Mellom førersetet og forelesningssalen

Det er 350 sjåfører som kjører buss for ATB i Trondheim. Én av dem har nettopp hatt kybernetikk-forelesning.

– Jeg studerer automatisering og intelligente systemer på NTNU, eller «kyb-bachelor», som vi kaller det.

Når Sebastian Almedia ikke sitter i forelesningssalen, sitter han i førersetet på en av byens busser. I snart to år har han kombinert fulltidsstudier med busskjøring på deltid.

– Jeg så annonsen de hadde i bussene om å bli sjåfør, og så sendte jeg inn en søknad første måneden jeg kom til Trondheim.

Det tok seks måneder før han hørte noe.

– Tide, sjåførselskapet ansatt av ATB, spurte om jeg fortsatt var interessert i jobben og tilbød å dele kostnadene for busslappen.

Etter et internkurs på noen måneder og yrkessjåførutdanningen, Ysk, var han i gang.

– Jeg ringte mamma, og hun sa det er bra å ha en ekstra utdanning for det viser arbeidsgiver at du er gira på å lære.

Jobber solo

Mange studenter jobber deltid bak et kassaapparat eller på en kafé. Sebastian valgte å jobbe bak rattet.

– Jeg er veldig glad i å kjøre bil, og så tenkte jeg at det garantert er en fleksibel jobb.

Sebastian foretrekker å jobbe med folk rundt seg, men har ikke noe imot å være den eneste på vakt.

– Jeg trives godt med å jobbe alene.

Fleksibiliteten ved jobben er noe han kommer tilbake til gjentatte ganger.

– Med rundt 350 sjåfører i systemet er det alltid noen som kan bytte. Det er  sykt nice.

Han kan velge mellom dagskift, mellomskift og kveldsskift fra klokken tre til midnatt. I fjor kjørte han mest kvelder. 

Skiftene varierer fra fire og en halv til ti timer.

– Jeg legger meg som regel på mellom syv og ni timer.

På disse timene kjører Sebastian derimot ikke samme rute hver gang.

– Tide liker at vi kjører litt forskjellige ruter, for da blir arbeidsdagen mer spennende. Å kjøre samme om og om igjen blir veldig kjipt.

– Shopping blir som en rus

Veldig godt betalt

Når temaet lønnsnivå kommer opp, er Sebastian tydelig.

– Spesielt som student er det veldig godt betalt.

Lønningssystemet er timebasert, men med fastlønn.

– Jeg velger skift strategisk. For eksempel gir helger førti prosent tillegg og kvelder på hverdager gir tjuefem prosent.

I tillegg kommer bonuser knyttet til enkelte skift.

Sjåførene får også frikort – et reisekort som varer i 365 dager, til en pris på 500 kroner i året.

– Hvis du skulle kjøpt månedskort for helt år er det jo nesten 7000 kroner. Så  det er penger du sparer ved å jobbe som sjåfør i tillegg.

Før fantes det også bonuser for å holde rutetidene, men det ble det slutt på.

– Selskapet merket at sjåførene kjørte mye dårligere og de sluttet med det.

Fra snik til sjåfør

Før han selv ble sjåfør, brukte han kollektivtilbudet i Trondheim, men ikke alltid med billett.

– Jeg kjøpte kanskje billett annenhver måned.

Ifølge Sebastian er sniking mer vanlig enn man tror.

– Studenter gjør det hele tiden.

Som sjåfør har han ingenting med billettsalget å gjøre. Det er vekternes ansvar.

– Sjåførene kan ikke gjøre noe hvis folk ikke har billett. Det er veldig deilig, for da slipper man å ta den kampen.

Forholdet mellom sjåfører og vektere er derimot ikke uten sine historier. Tidligere fikk sjåførene tekstmeldinger når kontrollørene var ute.

– Jeg tror at mange sjåfører sendte meldingene videre på Facebook eller til venner.

Nå dukker vekterne bare opp, også sivilt kledd. I hverdagene har de en liste med ruter de skal dekke, men ikke når eller hvor.

– De er alltid på vakt, selv om folk ikke tror de er det.

Hverdagen bak rattet

Bak rattet hører Sebastian på soul og jazz over bussens høyttalere. Han prøver å holde pulsen nede, men ikke alt ved arbeidshverdagen er like avslappende.

– Det verste jeg vet er folk som sitter med telefon på høyttaler eller i videosamtale.

Passasjerer som sovner er et gjennomgående tema.

– Det hender at sjåfører kjører til endestoppet på siste tur uten å sjekke bussen, kjører inn på depoet og oppdager at det ligger folk bak og sover.

Sebastian har også måttet kaste folk ut av bussen.

– Én gang måtte jeg kaste ut en typisk trønderfyllik som satt og ropte rasistiske ting til medpassasjerer klokken elleve på en søndags morgen.

NTNU-studenten presiserer derimot at de fleste interaksjoner er hyggelige. Sebastian treffer også ofte på folk han kjenner.

– De spør alltid om gratis billett, forteller han og smiler.

Men de mest pratsomme passasjerene er de eldre, mener Sebastian.

– De hyggeligste er oftest de som er seksti pluss og gjerne de som kommer alene.

110 studenter på 25 kvadrat

– Det handler om å være litt hyggelig

I opplæringen lærte Sebastian at poenget med jobben er å få folk dit de skal. Det har han tatt med seg videre.

– Når en fyr med krykker går på bussen og trykker stopp, bruker jeg litt lengre tid på å stoppe bussen og åpne dørene, sånn at han skjønner at jeg tilrettelegger for at han skal komme seg fint ut

Han venter også på folk som løper mot bussen. Å vente lenger én gang per rute, med rundt tretti stopp tåler man, mener han.

– Selv om du har all rett til å kjøre med tanke på timetabellen, så handler det om å være litt hyggelig også.

Ansvar for alle om bor

Bak den lette tonen hos den unge sjåføren ligger det også et tyngre ansvar.

– Som bussjåfør er jeg juridisk ansvarlig for alle som sitter på bussen, og spesielt de yngste.

Bussjåføren har ansvaret for at passasjerer under femten år kommer seg trygt frem.

– Det var skummelt i starten, innrømmer han.

Etter hvert lærte han at de aller fleste barna er vante til å ta bussen på egen hånd.

– De er veldig rutinert og klarer å gjøre tingene sine selv. Mange setter seg ned og tar på seg setebeltet med en gang.

Sebastian presiserer at dersom bussen har belter, er det påbudt å bruke dem, og at du får bot hvis du blir stoppet.

– Men i byen er det ingen busser som blir stoppet.

Ansvaret som sjåfør strekker seg også utover det juridiske. Sebastian beskriver en slags uuttalt plikt – en bevissthet om at folk overlater seg selv til ham når de går om bord.

– Poenget med at jeg er der, er jo for å frakte folk dit de skal. Hvis du med vilje bare lukker dørene og kjører fordi du ikke vil vente, så gjør du en dårlig jobb.

Han kjenner på dette, særlig når han ser eldre folk som så vidt klarer å gå eller foreldre med barnevogn som trenger litt ekstra tid. Da kjører han penere, stopper mer forsiktig og holder dørene åpne litt lengre.

– Du får mye informasjon på veldig kort tid. Når du først begynner å kjøre, er instruksen bare sånn: «Her har du en buss, og her har du et skift – kjør». Og så står du der og har aldri gjort det før i livet.

Men med tiden kommer også rytmen. Nå har han kjørt i to år på deltid og har åpnet og lukket dørene et par hundre ganger.

– Jeg kan gjøre det i blindet, timingen er på sekundet. Jeg vet akkurat hvor lang tid passasjerene bruker av og på bussen.

Glatt i svingen

Han nøler ikke på spørsmålet om det verste med jobben.

– Vinteren. Så fort jeg åpner dørene i Prinsens gate, går det ti sekunder, og så er hele bussen kald. 

Alle passasjerene har boblejakker, men han sitter oftest i en tynn fleece.

– Noen ganger funker ikke varme apparatet heller fordi bussene er litt gamle. 

Ifølge Sebastian er det én strekning som skiller seg ut: På rute tretten over broen ved St. Olavs og opp bakken i Byåsen.

– Det er svært trange rundkjøringer og veldig glatte veier, og så kjører vi en svær ledd buss med bare drift på én aksling.

Tabu

Når Sebastian nevner jobben for nye folk, får han ofte store øyne tilbake.

– De er litt sånn: «Wow, hva faen?». 

Det er ikke mange som tenker at dette er en mulighet. Han har forsøkt å rekruttere flere, og i fjor sto han på stand for Tide under en karriere dag på Frimerket.

– Det er veldig få som kommer bort og snakker med oss. Er det tabu å være bussjåfør, liksom? 

Sebastian føler selv på dette inni mellom, og noen ganger unngår han å nevne yrket.

– Jeg sier ikke til visse folk at jeg er bus sjåfør fordi jeg vet at de ikke kommer til å synes det er så fett. 

Samtidig har mye endret seg. Bus sjåfør er nå en beskyttet tittel med egne fagforeninger, uniformer og mer ord nede forhold.

– Yrkesskadet

To år bak rattet har endret måten Sebastian opplever å være passasjer.

– Jeg er blitt mye oftere bilsyk enn før.

Han planlegger kjøreturen i hodet som om han selv hadde kjørt.

– Men så gjør ikke sjåføren det samme som jeg ville gjort, og da blir jeg drit kvalm.

Om sommeren tar han derfor nesten aldri buss, men tar heller fatt på andre hjul.

– Yrkesskadet, nesten, kan man si.

– Ingen blir fornøyd generelt

Sebastian tror at mye av klagingen mot busstilbudet er uberettiget.

– De har kanskje opplevd tre til fire for sinkelser i løpet av en uke, og så tenker de at det gjelder alle bussene.

Han forteller om en dame som ble rasende fordi hun mente bussen var tjue minutter forsinket. Men på hans skjerm var han bare tre minutter bak skjema.

– Det var nok forrige buss hun skulle hatt, som ikke hadde kommet.

Ifølge bussjåføren er det vanskelig å få ruten helt presist når mennesker er involvert.

– Ingen blir fornøyd generelt, forteller han og trekker på skuldrene.

Edruhelger

Jobben har én bieffekt som kanskje ikke er det første man tenker på: Sjåførene må blåse i alkometer før hvert skift

.– Vi må blåse «rent». Hvis du har pmille så mister du jobben og blir anmeldt.

Det betyr at helgene han jobber er alkoholfrie.

– Så hvis du vil være en edru student så er det en veldig passende jobb. 

Sebastian anbefaler ofte jobben til andre studenter.

– De fleste tror ikke på meg når jeg sier at det er en mulighet.

Slik får du deg jobb som samfunnsviter