Brennpunkt Bergen
Ved hjelp av en underskriftskampanje unngikk studentavisa Studvest i Bergen å bli redusert til en, etter eget utsagn, ufarlig og ukritisk skoleavis. Skrekkscenariet hadde naturlig nok en økonomisk bakgrunn. Over 400 personer skrev under på et elektronisk opprop hvor Studvests redaktører sikret seg fortsatt lønn, også i mer jordnære omgivelser enn himmelen.
Kunnskapsminister Øystein Djupedal kuttet over en million kroner i potten til studentbarnehagene i Bergen i statsbudsjettet. Velferdstinget valgte å kompensere barnehagetapet med 400 000 kroner. 245 000 av disse blir kuttet fra Studvest. Det innebærer kutt på nesten 20 prosent fra avisas budsjett for 2007. Det opprinnelige kutteforslaget var på 40 prosent.
Studvest reagerer med rette på Velferdstingets arrogante framgangsmåte. Å ikke inkludere studentavisas ledelse i prosessen, når det skal fattes avgjørelser som rammer den så dramatisk, er mildt sagt uholdbart. Det var verdt en underskriftskampanje.
Men når gemyttene har roet seg, er det mulig å se konturene av en ryddigere rollefordeling mellom politiker og medieaktør i hansastaden.
Studentpolitikere og studentmedier skal i utgangspunktet vokte hverandre. Da er det uheldig at den ene parten ved et pennestrøk kan innskrenke den andres makt og innflytelse.
Velferdstinget er utgiver av Studvest, dog uten noe redaksjonelt ansvar. Studvest mottar årlig 1,5 millioner kroner i støtte fra Velferdstinget. Denne summen benyttes blant annet til å lønne ansvarlig redaktør, samt underredaktører og daglig leder. I praksis innebærer dette at Velferdstinget er arbeidsgiver, og Studvests redaktører arbeidstakere.
Det er ikke en heldig kobling.
Takhøyden er riktignok stor i Bergen. Studvest biter rett som det er hånden som mater dem. Deres krasse kritikk på lederplass i kjølvannet av Velferdstingets avgjørelse viser nettopp det.
Studvests redaktører gjør en utmerket jobb, og leverer et kvalitetsprodukt hver uke. Likevel spørs det om ikke avisa i framtida gjør lurt i å friste sin ledelse med andre goder enn økonomiske. For når dens avhengighet tydeliggjøres så klart, som i dette tilfellet, kan Studvest få et troverdighetsproblem.
Det er vanskelig å løsrive seg helt, men å løsne på bindingene kan bidra til at Studvest i framtida kan framstå som en enda mer slagkraftig aktør i Bergens studentmiljø.
For det er selvsagt mulig å ta avgjørelser om innhold og utforming også uten drøye 150 000 kroner i lønn i året. Og tar en ansvarlig redaktør, som tar på seg et årsengasjement, mindre ansvar for presseetiske avgjørelser dersom denne ikke har betalt? Neppe. Når 30 000 studenter leser avisa, tar man oppgaven alvorlig.
Skulle valget også i framtida stå mellom studentbarnehager eller lønn til redaktørene i byens studentavis, gir prioriteringen seg selv. Da må Studvests ledelse klare seg uten lønn. Det kan være like greit.
