Den falske radikaler
Meninger som tidligere var radikale, har nå blitt allemannseie. Men vil man tilføre norsk kulturdebatt noe nytt, er det fortsatt tabuer å bryte.
KOMMENTAR
Det er interessant å se hva som betegnes som «radikalt» i dag. Før var det opprørsk å forkaste Bibelen, i dag er det opprørsk å følge den. Kristne må forsvare seg hele tiden, og er man litt uforsiktig og legger kortene på bordet, skrider minst tolv disipler av naturvitenskapen sporenstreks til verks. Halvintellektuelle kids som har tatt ex. phil og «elsker å engasjere seg», kjenner selvfølelsen stige i takt med nedsablingen av Guds ord. Hvilke positive konsekvenser kristendommen har hatt, og ikke minst hvilke omveltninger som ville skjedd hvis Gud ble erklært død en gang for alle, er det ingen som ofrer en tanke. Så lenge religion blir definert som ondskap eller svada, har mange oppnådd det de ønsker. Det er et «radikalt» synspunkt på vegne av flere, det gir en trygg tilfredsstillelse. Man har vært utfordrende, uten egentlig å ha vært det i det hele tatt. I dag er det tvert imot det kristen-konservative som er radikalt.
I Norge setter vi pris på kontroversielle meninger, men ironisk nok bare når vi kan si oss enige. «Han sier det rett ut, det alle tenker», sier vi ofte. Er noe kontroversielt når alle nikker anerkjennende? Mye av det som betegnes som opprørsk i dag, er i virkeligheten enten majoritetens vedtatte sannheter, eller tilgjorte tabuer uten mening – skapt med provokasjon som eneste formål. Opptrinnet der en norsk kunstner delte ut GHB, er et eksempel på sistnevnte. Uendelig tilgang på informasjon, og gode levevilkår, gjør det vanskelig å bringe noe nyskapende og opprivende på banen. Samtidig har det vist seg at potensialet for provokasjon av mer nyttig art absolutt er til stede. Selv i moderniteten finnes tabuene, spesielt i området der individuell frihet og toleranse blir utfordret – som Nina Karin Monsens homofili-uttalelser. En slik ytring, som faktisk er radikal, vekker harme fordi den går liksom-radikalerne midt imot. De homofile trenger en hjelpende hånd. Vi er der. Men det er også nesten alle andre.
Begrepet «kulturelite» blir litt naivt. Men det finnes en gruppe mennesker i Norge som bevisst eller ubevisst velger hva som skal fram i lyset – og hva som skal prege norsk kulturliv. For høsten, og aller helst før valget, ønsker jeg meg færre utstuderte og «radikale» innlegg fra kulturkapitalister om hva som bør gjøres for innvandrerne og kulturen, og flere impulsive rapporter fra dem som befinner seg i sentrum av begivenhetene. God argumentasjon for noe som ingen andre mener, er sunt. Kanskje vil et større mangfold av stemmer bare bekrefte at det står bra til med landet vårt, men det kan også bringe nye temaer og innfallsvinkler på banen. Kulturpolitisk vil dette være nyttig for den sittende regjeringen og dens tilhengere, som gjennom talsmenn som Erik Fosnes Hansen, bare kaster bensin på Frps heksebål. De språklig begavede intellektuelle avvæpner neppe Frps idé om en elitistisk kulturkonspirasjon.
Debatten rundt Nina Karin Monsen, kunst og etikk, og den endimensjonale kritikken av kristendommen, beviser at vår bevissthet langt fra er så fri som vi kanskje tror.
Sveinung Wålengen er kulturjournalist i Under Dusken.
