Det skjer ikke meg..

At «det skjer ikke meg» er en holdning mange studenter ubevisst har. Gitt at en students økonomi er som den er i dag kan man lett forstå logikken til en ung frisk 20-åring som ikke prioriterer å kjøpe seg en forsikring. Utfordringen ligger i at en vanlig lønnsmottaker er sikret ved ulike ordninger mot ulykker i arbeidssituasjon, men siden studentene ikke er i noe ansettelsesforhold har de heller ikke rett på en slik ordning. At studenter til alt overmål ikke har opptjent noen pensjonsrettigheter i folketrygden gjør ikke situasjonen bedre.

Studenter som aktivt velger å melde seg inn i en fagforening som Tekna eller et LO-forbund, vil derimot kunne ordne seg med forsikringsordninger til en rimeligere penge. Men i min verden er medlemskap i en fagforening et politisk valg den enkelte må ta, og ikke et spørsmål om økonomi. Man kan ikke forvente at noen melder seg inn bare grunnet en nødvendig forsikringsordning. Resultatet kan da bli som tidligere nevnt, at man tar sjansen på at ulykken ikke rammer en selv.

Slik dagenes ordning fungerer ligger det til rette for et a- og b-lag blant studenter, de som har råd til forsikring og de som ikke har. Dette er dypt usolidarisk og burde kanskje ha medført noe kaldsvette hos en og annen statssekretær. Men hva er nå en student mot andre trengende grupper, som for eksempel kvinner som ønsker å være husmødre og forventer at staten gir dem pensjonspoeng for ikke å bedrive verdiskapning. Den ideelle løsningen, i mine øyne, er en offentlig forsikring som tar studenters manglende inntekt - gjerne gjennom folketrygden. Dessverre tror jeg denne løsningen ligger langt fram i tid.

Spørsmålet må derfor bli hva kan vi gjøre lokalt inntil byråkrater og folkevalgte i Oslo våkner med en forståelse av studentenes faktiske situasjon. For meg er det kun ett svar: Som studenter i Trondheim må vi ta skjeen i egen hånd. Vi bør opprette en felles forsikringsordning for alle studenter i Trondheim. Hvis man går inn for en solidarisk ordning hvor alle betaler 20 til 40 kroner på semesteravgifta, og med dette får en forsikring, vil signalet til andre byer i landet være tent. Dette kan føre til en kjede med lignende saker og debatter, som leder frem mot en anstendig offentlig ordning i det lange løp.

Jeg er sikker på at hvis vi virkelig skal ha et lønnlig håp om å vinne frem med press i en slik sak kan vi ikke basere oss på Norsk Studentorganisasjons (NSO) eller regjeringens godvilje. NSO har sine statsbudsjettprioriteringer som jeg har inntrykk av at i overskuelig fremtid er prioritert over en kollektiv studentforsikring. Mitt inntrykk av NSO er kanskje galt, men jeg tror ikke det.

Et råd fra meg til Velferdstinget, som har møte onsdag 3. november, er derfor klart: Vær visjonær og progressiv, og gå inn for en ordning med ulykkesforsikring for alle studenter i Trondheim. Si at den skal finansieres over semesteravgifta. Antagelig er det den eneste realistiske løsning på kort sikt. På lang sikt kan som kjent alle økonomiske faktorer endres. Innen den tid kreves handlekraft, og en vilje til å vise at den kollektive sikkerhet er et spørsmål om solidaritet og velferd. For min del kan treningskort, bagetter eller semesteravgifta bli noe dyrere. Jeg ønsker som student å vite at hvis jeg en dag tryner ned trappa på Dragvoll, vil jeg i det minste motta noe mer enn ingenting..

Eivind Rindal

Masterstudent Statsvitenskap NTNU

1. vara til Velferdstinget