Don't Shit in my Hat
Per Carlsen
Professor ved Institutt for kjemi
Artikkelen «Et arbeidsmiljø preget av intriger» i Under Dusken nummer 15, hvor det fabuleres over forholdene ved Institutt for kjemi, krever noen nødvendige kommentarer.
Vedrørende spørsmålet om hvilke fag som skal undervises ved instituttet, avgjøres dette i praksis bare etter forslag fra de respektive fagmiljøene. I den organisk-kjemiske faggruppe, som jeg selv tilhører, er det med enstemmighet besluttet hvilke fag som skal undervises. Selvfølgelig kunne dette i dag like gjerne være uttrykt som «hvilke fag vi har ressurser til å undervise».
Instituttet har således, etter anbefaling fra faggruppen, på et meget tidlig tidspunkt vedtatt at naturstoffkjemi ikke er et av instituttets satsingsområder, og at det derfor ikke skal være spesialundervisning innenfor dette fagområdet. Tilsvarende er besluttet for biokatalytisk kjemi. Selv om det satses tungt på disse fagområdene i andre land, er ikke dette tilfellet i Norge. Og i relasjon til biokatalyse skal det bemerkes at det allerede eksisterer et meget sterkt miljø ved Institutt for Bioteknologi, som sannsynligvis er bedre enn det Institutt for kjemi har potensial, forutsetninger og ressurser for å skape når det gjelder denne type forskning og undervisning.
Instituttets organiske seksjon har i de seneste årene mistet 25 prosent av de faste vitenskapelige stillingene. Derfor – selv om det er meget å beklage – krever ressurssituasjonen at undervisningstilbudet blir spisset , slik at det er i samsvar med instituttets primæroppgaver. Dette betyr at det må tilbys undervisning som er relevant for den forskningen som det faktisk arbeides med ved instituttet, noe som nødvendigvis betyr nedskjæringer.
I vår forskningsstrategi er det besluttet å fokusere på forskning som er relevant for de problemer dagens og fremtidens samfunn vil erfare – og derfor er det valgt å satse på organisk syntese, katalyse, organisk nanokjemi og senest energirelatert kjemi. Strategier er som bekjent helt verdiløse, dersom man ikke etterlever dem og følger opp med de rette handlinger.
Det fremgår jo klart av artikkelen at tidligere professor Thorleif Anthonsen har sterke ønsker om at hans PhD-student, Elisabeth Jacobsen, får fast ansettelse ved Institutt for kjemi basert på tidligere stipendiat- og vikar-arbeid. Om hun derved eventuelt har opparbeidet seg rett til ansettelse er muligvis bare advokatmat. Men NTNU har som mål å bli et av Europas førende universiteter. Derfor må NTNU nødvendigvis søke etter å ansette bare de aller best kvalifiserte kandidater. NTNUs fremtid avhenger derav. Utvelgelsesprosessen er rigorøs, og alltid basert på faglige evalueringer av sterke eksterne komiteer. Det er derfor sikkert at når Institutt for kjemi eventuelt igjen kan utlyse nye stillinger, vil Dr. Jacobsen, om hun søker, naturligvis bli evaluert på linje med de øvrige kandidatene.
Vi ønsker oss naturligvis nye stillinger. Men i dag er det ikke rom for å bruke eventuelle stillinger til å utvide undervisningstilbudet eller forskningsporteføljen. Derimot eksisterer det et prekært behov for vitenskapelig personell i flere støttefunksjoner, som er helt essensielle for den allerede igangværende, og i denne sammenheng, relevante undervisnings- og forskningsaktiviteten. Slike stillinger må nødvendigvis først besettes, før det kan komme på tale å utvide tilbudet med nye eller gamle fag- og forskningsområder.
Men utover dette så er det for meg meget vanskelig å gjenkjenne det instituttet som ble beskrevet i Under Duskens artikkel. Dette var rent nonsens. Arbeidsmiljøet ved Institutt for kjemi, som jeg opplever det, er ikke preget av intriger og blokkdannelse. Det hersker gode kollegiale forhold ved instituttet. Og dessuten – det finnes langt fra noen angst for å si sin mening. Tvert om!
Imidlertid er det åpenbart at personer som engang har vært ansatt ved Institutt for kjemi, bevisst eller ubevisst, kan forårsake uro ved instituttet. Uten å kjenne til instituttets planer og de eksisterende premisser, og ut fra personlige synspunkter og interesser, forsøker de å markedsføre egne sterke meninger om hvordan instituttet skal styres, hva det skal undervises i, og hvilken forskning som skal prioriteres. Men dette er temaer som det er NTNUs, instituttets og ledelsens plikt og privilegium å planlegge og gjennomføre.
Forøvrig skulle jeg i denne saken gjerne ha sett mer oppsøkende journalistikk, for eksempel ved at medarbeiderne fra Under Dusken hadde gjort seg den uleilighet å innhente mer informasjon og fått mer nyanserte synspunkter fra Instituttets ansatte. Men nå er skaden skjedd.
