Drømmen som brast
Å, fly, hvor ble din uskyld av?
SIDESPOR
Blant de tidligere minner jeg kan mane fram er flyplassens indre. Denne parallelle virkelighet, hvor himlinger og glassvegger ruver og rager, og hvor store reklameplakater lover en verden av potensial og eventyr. Og så: selve flymaskinen, dette sterilt duftende, polerte vidunder som skal løfte deg høyere enn himmelen i en sadel av juvelglimtende lys. I noen korte kvarter sitter du ved siden av Gud, mens du drikker brus og spiser kake.
I motsatt ende av hukommelsens dimensjon kan jeg finne sommerens flytur med Ryanair. En seterygg som gnager mot knærne, et lydbånd med spritreklame på repeat, en loddselgende flyvert, en nagende fornemmelse av at du ikke var så lur som du trodde. Kontrasten kunne ikke vært sterkere. Et eller annet sted mellom disse to punktene gikk noe galt.
KAN HENDE HAR DET noe å gjøre med den timen du nettopp tilbrakte i kø foran sikkerhetssjekken. Kan hende er det vissheten om at du for hver meter legger bak deg en sky av karbon og vanndamp som ubønnhørlig dytter gradestokken enda et lite hakk opp. Ja, kanskje er disse forklaringene valide. Men jeg tror flyreisen har mistet noe mer grunnleggende.
Går vi tilbake en tid, til da de som har levd en stund ikke hadde levd så lenge, var flyreisen et oppkomme av luksus; flybåter med velutstyrte lugarer og velkledde kelnere, komfort og god mat. Dette kan virke en anelse paradoksalt, for det var uhyggelig dyrt å fly. Man skulle tro å få komme opp i lufta var et luksusgode i seg selv. Men nei; nettopp det at de kunne betale denne prisen pekte ut flypassasjerene som medlemmer av høyere samfunnsklasser, og da måtte luksusen følge med. Slik fikk man et regime med tjenere som håndterte bagasjen for deg, og individuelle bestillinger av varm middag og vin til reisen.
KONTRASTÉR IGJEN med sommerens opplevelser. Ryanairs lettere eksentriske direktør Michael O'Leary foreslo nylig at passasjerene selv skulle bære innsjekket bagasje inn i flyet. Som en av mange mer eller mindre seriøse ideer for å gjøre flytrafikken mer lønnsom, ble også denne møtt med forundring og avvisning fra bransjen.
La oss tenke litt over et slikt forslag. I nesten alle andre kollektive transportmidler, slik som buss, tog og ferge, tar vi for gitt at vi bærer vår egen bagasje. Flyet kan ikke helt sammenlignes med disse – det er sikkerhetshensyn på flere plan – men hva er det egentlig den irske milliardæren foreslår? Å ta bort en av de siste postene på flyreisens luksusprogram, implisitt å gjøre flyturen til noe mer tilgjengelig, hverdagslig og ubemerkelig.
Denne prosessen har pågått lenge, og jeg ser den som et resultat av konkurranse med lavprisselskapene. I løpet av min levetid har flyet tatt de siste skrittene mot allemannseie, lufta er blitt fylt av hvite eksosstriper, og Værnes har svulmet opp og spist seg ut i fjorden.
EN EVALUERING står igjen. Flyet har blitt redusert til et selvfølgelig ledd på ferden fra A til B, prisen er blitt en ren formalitet, og sørvisen skrelles stadig nærmere det nødvendige minimum. Er dette en ønskelig utvikling? Vel, lytt bare til mitt rungende nei.
Hovedgrunnen skulle være lett nok å favne om: Vi trenger ikke mer flytrafikk. Vanndamp og karbon i stor høyde har enorme klimaeffekter, og flyene brenner petroleum for den sorte gullmedalje – har vi ikke nådd oljetoppen ennå? Sett sardinboksene på bakken, eller aller helst på skinner.
Men det skal ikke mer enn et raskt blikk opp på den uskyldsblå himmel før jeg erkjenner den virkelige grunnen: Jeg vil ha flyreisen min tilbake. La meg nå heller betale gjennom nesa en gang iblant, så flyselskapet kan få ta fram de gamle rekvisittene igjen – gi meg illusjonen, følelsen av å sitte i audiens med himmelhvelvingens guder. Å fly er menneskets eldste drøm. La den ikke oppfylles for lett.
SIDESPOR er en spalte hvor vi annenhver uke presenterer et kåseri undertegnet en av Under Duskens journalister.
