Eksellent fusjon
Er størst best? Eivind Rindal i Studenttinget NTNU stiller spørsmål ved storfusjonen.
«Store muligheter» er ord vi har lest mange ganger i forbindelse med NTNU-fusjonen. Store muligheter, stor risiko? Hva er denne fusjonens egentlige mål og målsetting? Er dette rett medisin? Spørsmålene kan synes nesten like mange som de ulike visjonene og drømmene fagmiljøene har. Den som sier at alle har en felles interesse i denne saken lyver, eller mangler innsikt i realitetene. Jeg trenger ikke være professor for å påvise at det ikke eksisterer en helhetlig forståelse av målet, og dermed én felles forståelse for hva denne prosessen er og bør lede frem mot. Når det ikke eksisterer forståelse på disse områdene, betyr det én ting: kamp om ressurser, posisjon og selve målet for fusjonen.
De store mulighetene er løftet frem, det har vært et løfte om at vi skal bli størst og best. De tekniske miljøene i Ålesund og Gjøvik er trukket frem som viktige for NTNU. Vi kunne her også bemerket det faktum at hverken Gjøvik eller Ålesund trengte å være store for å få til god anvendt forskning. De beste universitetene i verden, skal vi tro rankingene, er ikke de største. I England kan det for eksempel nevnes at universitetene Cambridge, Oxford og Bath alle har under 25 000 studenter.
Det å bygge eksellente miljøer handler om flere ting. Blant annet handler det om å konsentrere satsingen. Det handler også om at geniene trenger rom for å gjøre ting på sin måte, selv om dette ikke passer inn i boksens rammer. Blir det mer rom for de store grunnforskningsprosjekter, slike som kan gi internasjonal prestisje og nobelpriser, av denne fusjonen? Hvem skal i så fall betale for dette? For fusjonen er i utgangspunktet et nullsumspill, bortsett fra noe administrativ støtte til selve omstillingen. Hvilket rom er det for effektivisering og rasjonalisering? Om målet er å opprettholde NTNUs profil som et akademisk universitet og ikke bare et nettverk av tekniske høyskoler, er det klart noen må belage seg på endringer. Det er en lang liste med konkrete utfordringer som møter det nye NTNU. I tiden som kommer blir dette synlig, når folk oppdager at ikke alle kan bli fornøyd.
En trenger bare å se på omstillingene i forsvaret for å trekke den konklusjon at det er vanskelig nok å omstrukturere en organisasjon med folk som er vant til å følge ordre – og vi vet jo alle at professorer elsker å marsjere i takt… Norge trenger NTNU, og la oss håpe: «da kommer våre sønner og tar opp den gamle skikk», så er det på et universitet og ikke Norges største distriktshøyskole. Til HiST og de andre, lykke til og velkommen inn i NTNU.
