For syk for Sit eller for frisk for kommunen?
Hva Velferdstinget gjør for å bedre det psykososiale tilbudet til studentene.
Tekst: Nina Salvesen, leder i Velferdstinget
I forrige utgave skrev Under Dusken om det psykososiale helsetilbudet for studenter. Det ble påpekt at Sits begrensinger for hvem som kan benytte seg av tilbudet resulterte i at «Anna» ble videresendt til kommunale tjenester. Men er spørsmålet om man er for syk for Sit, eller om man er for frisk for kommunen?
BAKGRUNN FOR DEBATTEN: Høy terskel på lavterskeltilbud hos Sit
I dag er det kommunens ansvar å ha et helsetilbud for sine innbyggere med psykiske vansker. Det man likevel ser, er at studenter ofte har spesifikke studentproblemer, som ofte ikke kan kategoriseres som «syk nok» for at kommunen prioriterer å hjelpe dem. Trondheim kommune har også en prioriteringsliste på hvem som får tilbud hos dem, og da må de først ta de personene som trenger det mest og så jobbe seg nedover. Her havner studentene alt for ofte utenfor. Løsningen har vært at Sit opprettet sitt psykososiale tilbud for å fange opp de som ikke får tilbud fra kommunen, slik at de også får hjelp. Dette blir kategorisert som lavterskel og kortvarig – fordi det Sit skal spesialisere seg på er nettopp de problemene som gjør studenter «for frisk» for kommunen. Likevel er køen lang, og dessverre faller noen mellom to stoler.
Så saken om «Anna» handler egentlig om at systemet fungerer akkurat slik det var ment. Dersom man finner ut gjennom en kartleggingssamtale at du har krav på hjelp fra kommunen gir ikke Sit deg plass hos dem, men sender deg videre til fastlegen som de da vet vil gi deg et tilbud. Dermed kan de ta imot andre i sin kø som ikke har krav hos kommunen, men som likevel også trenger hjelp! Det jeg reagerer på er at terskelen for å ha krav hos Trondheim kommune er alt for høy, og Sit ender opp med å håndtere saker som krever mer ressurser og tid, og da får færre hjelp.
Les også: Søvn framfor eksamenslesing.
Gjennom semesteravgift betaler studentene årlig millioner til Sit psykososial. Videre gir studentene 10 millioner til Sit Råd og 7 millioner i sponsormidler til frivilligheten, som bidrar til forebyggende arbeid mot psykisk uhelse. Trondheim kommune bidrar med 500.000. Synes du det er fair at studentene selv skal betale så mye og kommunen bare en brøkdel av det, når dette egentlig er noe som bør være og er kommunens ansvar? Jeg synes hvert fall ikke det.
Å opprette helserefusjonsordning som nevnt i forrige utgave vil bare bety at studentene betaler enda mer igjen! Ikke tro at det er gratis med refusjon eller billigere psykolog – det blir betalt av studentene det og. Hver dag jobber Velferdstinget med tiltak for å bedre den psykiske helsen til studentene, og dette inkluderer at vi for tiden jobber aktivt for å øke Trondheim kommunes bidrag til Sit psykososial. I det minste inntil de klarer å ha et tilfredsstillende tilbud hos seg selv, som inkluderer studentene.
