Hjerterom søker husrom
Nåløyet for å bli med i studentfrivilligheten blir stadig trangere. Det er rett og slett ikke plass til alle som ønsker å være med. Det må vi gjøre noe med!
Tekst: Nora I. Hagesæther, kandidat til NTNU-styret
Da jeg ble immatrikulert ved NTNU høsten 2014 var jeg en utadvendt og engasjert 19-åring med stor faglig motivasjon. Jeg var syk i fadderuken og ble ikke ordentlig kjent med noen, men jeg tenkte det ville ordne seg når semesteret begynte. Der tok jeg dessverre feil. Jeg ville bli kjent med mine medstudenter, men jeg hadde ikke noe sted å begynne. Det fantes ikke et linjeforeningskontor eller en sofakrok hvor jeg kunne sette meg og starte en samtale. For første gang i mitt liv følte jeg meg ensom.
Den faglige motivasjonen dalte sakte, men sikkert. Forelesninger var en ubehagelig påminnelse om at alle andre hadde venner - bare ikke jeg. Jeg innså at jeg hadde to valg, enten å droppe ut av studiet, eller å ta tak i situasjonen. Jeg valgte det siste og søkte på opptaket til Studentersamfundet. Redningen ble medlemskap i en fantastisk gjeng der. Endelig hadde jeg et sted jeg hørte til, hvor andre hadde forventninger til meg, og merket om jeg uteble. Det ga meg motivasjonen til å studere tilbake. Jeg fikk også overskudd til å engasjere meg på vegne av andre studenter for å gjøre deres hverdag bedre.
LES OGSÅ: Norges mest ensomme studentby?
For det er nemlig slik at mange studenter føler seg ensomme. Nåløyet for å bli med i frivilligheten blir stadig trangere. Det er nok av hjerterom, men de fysiske rommene er rett og slett ikke store nok for alle som ønsker å være med. Det er et alvorlig problem som går utover studentenes psykososiale miljø. NTNU har som visjon at fremtidens campus skal være levende, med aktiviteter hele døgnet. Denne visjonen når man ikke hvis de fysiske forutsetningene for aktivitet ikke er til stede.
Det er i NTNUs egeninteresse å sikre at alle studenter føler seg inkludert. Studenter som trives presterer bedre på studiene sine, og NTNU får uttelling både i form av prestasjoner og omdømme. Frafall i høyere utdanning er dessuten noe staten og NTNU taper penger på hvert år. Av egen erfaring vet jeg at mangel på tilhørighet spiller en stor rolle her.
Alt handler om prioriteringer, og det er kanskje ikke så rart at auditorier, lesesaler og kontorer trumfer arealer til studentaktiviteter. NTNU er først og fremst et universitet, ikke et grendahus. Heldigvis finnes det måter å legge til rette for begge deler. «Flerbruksarealer» er blant de hotteste buzzwordene på NTNU akkurat nå. Målet er å bygge rom som med enkle justeringer kan brukes til mange ulike formål. Her må vi studenter være aktive pådrivere for å få sosiale rom som en prioritet i konseptutviklingen.
Gjennom campusprosjektet har NTNU en unik mulighet til å bidra til at alle studenter føler seg inkludert. Derfor er det viktige at vi studenter er tydelige i hvilke krav og forventninger vi har i tiden fremover. Jeg stiller til NTNU-styret fordi jeg ønsker å være en sterk stemme på vegne av studentene. For vår egen del, og for de som kommer etter oss - dette er en mulighet vi ikke kan la gå fra oss.
