Kvinners valg
Øremerking er ikke middelet for å skape kjønnsbalanse i akademia.
– Samfunnet har ikke råd til at våre fremste akademikere rekrutteres fra kun halvparten av befolkningen, slo forskningsminister Tora Aasland fast i en pressemelding 7. mars. Denne erkjennelsen er godt fundert i virkeligheten. Kun 15 prosent av professorene ved NTNU og HiST er kvinner. På de tekniske fakultetene er tallene enda mer nedslående. Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi ved NTNU har en kvinneandel på kun litt over tre prosent blant professorene.
For å endre statistikken vil Aasland gjennomføre en serie tiltak for å bedre kjønnsbalansen i akademia. Blant de mest sentrale er øremerking av stipendiatstillinger og post.doc-stillinger innen fag der kvinneandelen er spesielt lav.
Denne løsningen er skreddersydd for et helt konkret problem: urettferdige ansettelsesprosesser hvor menn rekrutterer menn. Å kvotere inn kvinner framstår som en sikker oppskrift for å løse dette. Men kan virkeligheten være så enkel?
Utviklingen de siste årene taler ikke til fordel for forskningsministerens forslag. Like mange yrkesaktive norske kvinner og menn hadde høyere utdanning i 2001. Men utviklingen går i retning av en klar kvinnedominans. Tall fra Statistisk sentralbyrå indikerer at antallet kvinner med høyere utdanning vil øke med mer enn 200 000 personer fram til 2030, og kan komme opp i over en halv million. For menn representerer tilveksten bare litt over 50 000 personer. Som studenttingsleder Anne Karin Nymoen påpeker: Mennene som opptar brorparten av professoratene i dag, er bokstavelig talt i ferd med å dø ut, mens unge kvinner er i ferd med å nå fram. Hun har tro på at kvinner, i kraft av sin kompetanse vil komme på banen idet store deler av den aldrende undervisningsstaben skiftes ut. Å utruste kvinner med kjønnsbaserte rettigheter i en tid hvor de selv besitter de beste kortene, virker malplassert.
De neste årene vil vise om kvinner virkelig benytter seg av muligheten de har til å definere framtiden i norsk utdanningssektor. Påstanden om at et mindretall av menn skulle kunne stanse en utvikling mot en mer kjønnsbalansert akademisk kultur framstår i beste fall som besynderlig. At kvinner i kraft av sine egne valg kan stanse en slik utvikling er langt mer sannsynlig. Veien til toppen av den akademiske karrierestigen er tøff. Så tøff at mange kvinner velger den bort. Dette valget har ikke noe med mannsdominans å gjøre, men snarere at betingelsene for en karriere i akademia er lite attraktive. Offentlige forskningsstillinger er preget av et stort byråkrati, usikre forskningsmidler og lav inntekt. Næringlivet og industrien representerer per i dag langt bedre alternativer. Som likestillingsrådgiver Svandís Benediktsdottír ved NTNU påpeker, er også næringslivet blitt mer målrettet i sin rekrutting av kvinner. Når det på toppen av det hele fristes med bedre lønn og tryggere rammer, representerer akademia plutselig et lite fornuftig alternativ for karriereorienterte kvinner. Øremerking endrer ikke dette.
