La frivilligheten utvikle seg
Studentfrivillighetens posisjon i byen er sterk. Dette fører med seg stor makt som må brukes riktig, og som må brukes nå.
Når studiebyen vokser rundt oss, er vi avhengige av å tilby et større og bedre tilbud for å møte etterspørselen. Samfundet hadde i høst en økning på 44 prosent i søkertall, og andre organisasjoner merker nok også samme pågang. I en tid med fusjon og samlokalisering av campus NTNU, må behovet til frivilligheten møtes, ikke ignoreres.
Når ordfører Rita Ottervik og NTNU-rektor Gunnar Bovim skal fortelle om Trondheim, trekkes studentfestivaler, linjeforeninger, Samfundet og annen frivillighet alltid frem. Når de bruker oss i sin egen markedsføring innebærer det at de også må legge til rette for vår virksomhet når det kommer til økonomi, arealer, rammebetingelser og regelverk. Et av kommunens mål i sin frivillighetsplan er at «Trondheims studentfrivillighet skal bli den største i landet». Dette målet nådde vi vel for ca 100 år siden, det er lov å være litt mer ambisiøs.
Etter at jeg ble valgt til leder av Studentersamfundet i februar har jeg hørt frivilligheten bli skrytt opp i skyene i utallige fora, men det er ikke alltid jeg føler at frivilligheten blir lagt til rette for av de samme menneskene som skryter. Når frivilligheten kommer med godt begrunnede ønsker, som er innenfor rekkevidden til kommunen, Sit og undervisningsinstitusjonene, da må vi lyttes til. Her kan de strekke seg lenger enn de gjør i dag. Nå som nye campus NTNU planlegges, må frivilligheten inn fra dag en.
Skal vi lyttes til, og tilrettelegges for, må også Studentfrivilligheten ta ansvar. Det er to ting vi er for dårlige på i dag: stille krav og samarbeide på tvers av organisasjonene. Vi må ikke sitte på hver vår haug når vi har så mye til felles. For å utvikle frivilligheten, bør vi samarbeide mer. Tenk hva NTNUI og UKA kan samarbeide om til UKAs hundreårsjubileum. Nylig var 15 ideelle studentorganisasjoner samlet i «Idenett» og promoterte seg seg selv på Samfundet. Slike samarbeidsprosjekter må vi se mer av.
Vi må også lære oss å formidle våre behov og å stille krav. Ved å kartlegge hva vi trenger kan vi stille krav til aktører som kommunen, Sit og utdanningsinstitusjonene. Det nytter ikke å si at man får for lite hvis man ikke forklarer til hva. For det er kun vi som vet hva vi trenger.
Mulighetene er mange, og vi må tenke stort. Og vi må handle nå.
