Monopoliserer kulturdebatten
Kulturlivets opprop mot Frp gir partiet monopol på den kulturelle dagsorden. Med dét havner de andre partienes kulturpolitikk i skyggen, og velgerne står spørrende tilbake.
KOMMENTAR
I sommer har ordene «kulturelite» og «kulturkamp» frekventert hyppig i avisspaltene. Den som ikke har hørt om debatten, har trolig vært strandet på en øde øy, utstyrt med hørselvern og bind foran øynene.
Fremskrittspartiets Asle Toje beskyldte den såkalte kultureliten for «å kombinere harmdirrende kjærlighet til de marginaliserte, med forakt for de samme menneskenes meninger». Erik Fosnes Hansen kastet senere den mye omtalte papirkula på Tojes kollega Per Arne Olsen, hvorpå det ferske Kulturråd-medlemmet Arnfinn Bjerkestrand samlet en rekke profilerte kulturskikkelser bak den rødgrønn-malte parolen «Kulturkampen». Kulturlivets fiendebilde er tydelig og berettiget: Frps kulturpolitikk vil forverre kulturlivets kår dramatisk. Likevel spør jeg meg: Hva sitter velgeren igjen med etter sommerens debatt?
Jo, velgeren har fått sprøytet inn i beinmargen at Frp vil kutte i garantilønn til kunstnere, fjerne pressestøtten, selge NRK, og generelt overlate kulturlivet til markedskreftene og loven om den sterkestes rett. Velgeren har derimot fått vite lite og ingenting om andre partiers kulturpolitikk.
Det er ekstremt viktig å synliggjøre konsekvensene av den populismen Frp har nedfelt i sitt partiprogram. Også om dette skulle resultere i en bjørnetjeneste for de rødgrønne og økt oppslutning om Frp, slik blant annet valgforskerne Bernt Aardal og Hanne Marte Narud har spådd. Men like viktig er det at man tar velgeren på alvor, og ikke tegner opp et svart-hvitt bilde med Frp til høyre og de rødgrønne til venstre. Hvert enkelt parti har sine egne partiprogram, og forskjellene dem i mellom bør også komme til uttrykk i den kulturpolitiske debatten.
Forskjellene trer tydelig fram dersom man tar for seg de ulike partienes program. Den mest markante kulturpolitiske skillelinja går selvsagt langs aksen offentlig – privat, og denne aksen manifesterer seg både i konkrete tiltak og i ordelagene tiltakene kles i. Høyre snakker om å «frigjøre kulturlivet fra statlig overstyring» og å «arbeide for å innføre incentiver slik at det tilflyter kulturfeltet en større andel privat kapital», SV vil øke offentlige tilskudd og «bekjempe en utvikling der kommersialisering på kulturfeltet innsnevrer det mangfoldige kulturtilbudet», mens Venstre vil oppjustere dagens statlige stipendordninger, samtidig som de for eksempel vil «stimulere til økt privat finansiering av museer».
De mer innfløkte nyansene finner man for eksempel i spørsmål om pressestøtte og om forholdet mellom nynorsk og bokmål.
Det er velkjent at Frp vil fjerne pressestøtten helt, mens det er mindre omtalt at også Høyre har programfestet en reduksjon av støtten. Mens de fleste partiene vil bevare pressestøtten i dagens form, vil Sp øke den.
Det partiet som vier desidert størst programplass til norsk språk, og da særlig nynorsk, er Sp. Partiet vil blant annet at skoleelever skal møte begge målformer, i tillegg til samisk, tidlig i barneskolen, «for å forebygge fordommer». Også Rødt og SV har programfestet en rekke punkter om økt nynorskandel i skole og medier, mens Krf og Venstre nøyer seg med å nevne styrking av nynorsk i ei bisetning. I Høyre, Frp og Ap sine programmer blir ikke nynorsk nevnt.
Hovedskillelinja mellom offenlig og privat finansiering er overtydelig i kulturlivets opprop mot Frp. Dermed tilsløres nyansene som befinner seg langs denne aksen, og resultatet er at de andre partienes kulturpolitiske program går i glemmeboka. Tragisk nok ender man opp med en situasjon hvor Frp får monopol på den kulturpolitiske debatten.
For de siste ukene fram mot valget, har jeg et sterkt ønske om en mer nyansert og mindre forenklet kulturdebatt. Dagens debatt tar ikke den kulturinteresserte velger på alvor.
Marit Eline Christensen er kulturredaktør i Under Dusken.
