Ta ordet, studenter!
Det kan virke som å mene noe i offentligheten er et privilegium som tilhører journalister, politikere, nettroll og kjendiser. Hvorfor velger så mange studenter å tie når våre meninger er viktige, originale, kloke og like riktige som hos de få som roper høyt?
Mange unngår å ytre seg i debatter, forelesningssaler eller på sosiale medier. Tekstene man legger ut blir liggende der for alltid, man må forsvare sine meninger, og man kan være redd for å bli den «irriterende» personen. Eller så bryr man seg kanskje ikke og tenker at andre vet bedre.
Men å være student inkluderer også å bli opplyst og lære å tenke kritisk. Den gaven kan brukes til noe. Det handler om å bli en samfunnsborger med meninger, og om å engasjere seg i hva som skjer rundt seg. Som samfunnsborger kan man stille spørsmålstegn ved ting som ikke er som de skal, og komme fram til løsninger sammen. Man kan være uenige, stå på sitt, men også kunne si «jeg er faktisk enig». Hvis flere av oss hadde talt, hadde nettrollene druknet i saklighet.
Hvis vi klarer å få et debattklima der det er greit å endre mening, vil flere tørre å mene mer. De konstruktive samtalene er ofte nettopp det: en samtale. Ikke en verbal gladiatorturnering for å vinne diskusjonen. Hvis flere av oss mener mer vil man ikke skille seg ut om man tar ordet, man vil ikke bli den irriterende personen, og kun de originale ideene vil få den oppmerksomheten de fortjener. Dette av den enkle grunn at vi leser om sensasjoner og nyheter istedenfor konstatering av allerede vedtatte sannheter.
Vi har sett i USAs presidentvalgkamp og britenes EU-avstemning at tillitspersoner kan lyve åpenbart uten at folk viser dem ryggen. Når vi ser tendenser til dette også i Norge, står vårt demokrati i fare. Politikere bruker tåkeprat for å skjule sannheter. Man snakker om et post-fakta samfunn. Vi må si fra når det er ting vi ikke liker, og vi må si fra når ting er bra. Hvis du er deltager eller tilskuer av en debatt, begynn å klappe kun hvis du er enig. Da har du analysert, gjort deg opp en mening, og ytret deg. Så min oppfordring er å bli med i debatten, der det er vi, studentene, som setter standarden. Om det er i linjeforeningen, studentpolitikken, ideelle organisasjoner, eller på Samfundet. Det kan skje på debatter i byen, aviser eller sosiale medier. Det trenger ikke være voldsomt. Å være til stede, klappe, eller stille det riktige spørsmålet kan være alt som trengs. Så dytter vi Trondheim, Norge og verden i riktig retning og viser at studentenes stemmer skal høres.
PS: Som politiker valgt på et program bør man ikke endre mening konstant, for du representerer da mer enn deg selv og dine personlige meninger. Men hvis man ikke klarer å tilpasse seg endrede faktagrunnlag og omgivelser, da er man idiot.
