Duepatruljen: – Jeg måtte slutte å telle da jeg kom til 150

Hjelpekorpset bestående av Maria Solberg Dolmen og Celina Sofie Pedersen møtes utenfor Stiftsgårdsparken i Trondheim sentrum. Det er fredag ettermiddag, solen skinner, og byen yrer av liv. 

I sekkene har de poser med frø, pinsett, saks, og sårrens. Før de tar helg, skal de nemlig se til dueflokkene i byen.

– De pleier å komme når vi går inn i parken, forteller Dolmen.

Dolmen og Pedersen går sammen inn i parken, setter seg ned og åpner sekkene. En gjeng duer lander på bakken og tripper rundt dem. Snart er frøblandingen fra sekken spredt utover bakken. Flere og flere duer strømmer til.

– Jeg tror de er litt sjenerte i dag. På dager med mye aktivitet i byen merker vi at de gjerne holder seg litt tilbake. De blir mer vare på bevegelser og lyder, sier Dolmen.

I dag er det nemlig ikke hvilken som helst fredag. I forbindelse med Kong Harald Vs bortgang, har byens kirkeklokker ringt med jevne mellomrom, og kanoner er avfyrt som sørgesalutt.

Dolmen og Pedersen ser nøye over alle duene for mulige skader. Plutselig høres et lite klikk. Med ett tar duene vingene fatt til nye høyder. Snart er den lyserosa veggen bak oss bevoktet av duer som skuler ned mot livet i parken.

– Ville duer er egentlig klippeduer. Derfor trives de best på høyder, som i vinduskarmer og på tak, sier Pedersen.

Due på avveie

For Dolmen og Pedersen har jobben med å skape gode dueliv blitt en hjertesak. Det hele startet da en dueunge satt urørlig i en veikant for to år siden. Der travle bilførere suste forbi, stoppet Dolmen bilen.

Duen satt helt stille, med plutselige rykninger gjennom kroppen. I forsøk på å hjelpe, besluttet Dolmen å ta den med hjem. Hun postet bilder og spørsmål i diverse Facebook-grupper, med ønske om råd til hva hun kunne gjøre.

– Jeg ble etterhvert kontaktet av Linda Halvorsen i Duepatruljen i Oslo. Hun veiledet meg gjennom hva jeg skulle gjøre, og duen overlevde natten. Da fikk hun navnet Vilje, forteller Dolmen.

Vilje ble gradvis friskere, og ble til slutt sluppet fri. Hun skulle markere starten på Trondheims byduers helt egne hjelpekorps.

– Duepatruljen i Oslo spurte om jeg kunne starte en avdeling i Trondheim. Vi startet så smått, og så har vi blitt større og større, sier Dolmen.

Flere frivillige kommer til

Pedersen oppdaget et flygeblad om organisasjonen, og meldte seg raskt som frivillig.

– Før huset jeg et rehabiliteringshjem, men nå bor jeg i kollektiv så det passer litt dårlig. Da gjør jeg heller en større innsats med andre ting som trengs, sier hun.

Organisasjonen trenger blant annet finansiering av veterinærhjelp og duemat. Flere frivillige lager ting selv og selger ting på stand for å bidra.

– Celina er veldig flink til å male. Hun lager blant annet dueportretter som er veldig populære, forteller Dolmen.

Duepatruljen i Trondheim vokste. Flere og flere duer ble funnet skadede, ofte surret inn i søppel, tråder, eller hår. Mange trengte behandling over lengre tid, og Dolmen huset et rehabiliteringshjem for alle duene som trengte hjelp. 

– Jeg måtte slutte å telle da jeg kom til 150 duer. Det er veldig mange, rett og slett, slår Dolmen fast.

Følelsen av ansvar

I dag reiser flere av Duepatruljens frivillige på daglige turer i byen for å se til de fire flokkene i Stiftsgårdsparken, Kongens gate, Olav Tryggvasons gate og Lamoparken på Buran. På vei til Kongens gate forteller Pedersen mer om duene.

– Duer ble fraktet til befolkede områder i hovedsak for å brukes som nyttedyr. Med moderne teknologi ble det mindre bruk for dem, og de ble sluppet fri, forteller Pedersen.

Hun forteller videre at duene ikke klarer seg der det ikke er mennesker, og at nettopp dette er noe av drivkraften bak det frivillige arbeidet. Dolmen nikker.

– Jeg er glad i absolutt alle dyr, men duene trenger oss for å holde seg friske og skadefrie. Det er mange som mener vi bør la «naturen gå sin gang», men dette er egentlig ikke naturen. Vi føler et ansvar for det menneskene har gjort med duene, understreker Dolmen.

Hun forteller at Duepatruljen har spesialisert seg på behandling av duer, og eksisterer fordi duene er domestiserte. Måker og andre villfugler trenger ofte annen behandling.

– For villfugler er det gjerne en stor påkjenning å bli tatt inn og ikke være fri. De må gjerne være veldig skadet for at det skal være verdt det. Villfugler er derfor best å hjelpe der de er, forteller Pedersen.

Førstehjelp

I Kongens gate er det bare et fåtall duer som møter oss. En av fuglene mangler flere tær på det ene beinet. Dette er visst ikke uvanlig dersom de går med skader på føttene over lengre tid. Dolmen vil derfor oppfordre alle til å si ifra om de finner en skadet fugl.

– Jeg vil oppfordre til å poste bilder, videoer og beskrivelse i «Duepatruljens hjelpegruppe» på Facebook, eller ta direkte kontakt med Duepatruljen, sier Dolmen.

Hun forteller videre at man gjerne må plukke opp en due med en gang dersom den er veldig skadet.

– Vi setter også veldig pris på om folk blir ved den skadede duen til man har fått kontakt med noen, slik at vi har bedre sjanser på å finne dem igjen, sier Dolmen.

Navnefest

Fuglen vi møter i Kongens gate viser seg å være kjent for Duepatruljen. Etter stadige opphold i ulike rehabiliteringshjem, har hun omsider fått navnet Silke. Å finne nye duenavn har vist seg å være en sentral del av jobben som frivillig i Duepatruljen. I Olav Tryggvassons gate møter vi blant andre duen Kevin.

– Duene holder som regel sammen i faste flokker på bestemte områder i byen. Kevin vet vi derimot aldri hvor vi finner, sier Pedersen og peker på en av duene.

Kevin ble først funnet med en knekt fot. Pedersen tok ham inn i sitt rehabiliteringshjem. Hun spjelket foten hans og ga smertelindring i flere uker. Kevin ble omsider fast inventar på rommet han delte sammen Pedersens kjæledue, Pookie.

– Han ble egentlig døpt Dua Lipa, men så viste han seg å være en mann, så da ble det Pookie, sier Pedersen og ler.

I snakkende stund har Dolmen flere duer til behandling hjemme. Hun viser en direktesendt video av duene hun nå har til rehabilitering. Hun peker på en av dem.

– Her er Herbie. Han skal ha siste medisindose snart, så er han klar som et egg, sier hun.

Sammen med Vilje, Miles, Kevin og Silke er han blant de mange duene Duepatruljen har tatt vare på, og stadig møter på igjen.