Denne veien til kreativ galskap
Graver du lenge nok, kan du bli forelsket i de virkelig eksperimentelle perlene nede i sjangerdypet.
Som Under Dusken pleier å skrive hver høst virker nettopp denne årstiden å ha en spesiell effekt på våre lyttevaner. At en mørkere årstid bringer med seg mørkere musikk er nærmest blitt en klisjé å regne i musikkjournalistikk, men dette vil jeg hevde bare er en side av fenomenet. Under lange ettermiddager på lesesalen i oktober med semesteroppgaver og eksamenslesing i horisonten, finner jeg meg selv nedgravd i enkelte sjangerhull man ikke så enkelt kommer opp av. En stor fascinasjon ved musikk, en som bare har blitt større etter at strømmetjeneste-revolusjonen, er alt det merkelige, rare, men ofte geniale som finnes der nede i dypet.
Alle sjangre, om det er hiphop, jazz, elektronika eller rockemusikk, har sin kommersielle del man blir eksponert for først. Men det finnes også en motpol til det kommersielle, og her snakker jeg om musikk som ofte er lagd uten tanke på at det skal spilles på radio, eller for den slags skyld at andre skal høre den. Jeg skal her ta for meg denne delen av rocken og metallen, siden det er musikk som står meg nærmest, men tvil ikke på at lignende sære fenomener også finnes innenfor din favorittsjanger.
Vi kan begynne med en av de mest kjente artistene innenfor post-rock sjangeren, den canadiske gruppa Godspeed You! Black Emperor. Gjennomsnittlig lengde på låtene deres er cirka 15 minutter, og det er overhode ingen vokal, refreng eller vers i låtene. Likevel er det forbløffende engasjerende musikk. Låtene er litt som små fortellinger, som om de har en narrativ struktur. Dette er noe som for så vidt kjennetegner instrumentalmusikk; fraværet av vokal gjør at instrumentene må begynne å tale. Det som gjør Godspeed så spesielt er hvor gjennomført dette prinsippet er, til et punkt hvor du nesten «skjønner» hva en låt handler om uten du trenger tekst til å forklare deg det.
Her i Norge har vi også våre representanter. Bandet Orions Belte ga nylig ut en nydelig debut Mint, som følger i tradisjonen beskrevet over. Som vår anmelder uttrykte det i forrige utgave av Under Dusken: dette er «filmmusikk som klarer seg bra uten en film.»
Instrumentelle låter som nærmer seg halvtimen er et kjennetegn på at du har kommet deg ganske dypt ned i sjangerhullet. I tillegg til å være en konstatering av det ukommersielle kommer fenomenet dronemusikk inn i bildet når vi er inne på lange låter. Ikke ulikt krautrock viser dronemusikk til band, for eksempel Earth, som bygger opp låtene sine rundt ett eller to enkle riff, og så spiller små variasjoner av dette riffet ut i evigheten. Om dette hørtes ut som fryktelig kjedelig musikk skjønner jeg det godt, men dette er musikk som er ment til å gå i bakgrunnen, og som setter en viss stemning. Det passer for eksempel perfekt når du leser romaner, eller når du skriver lettbente musikkanbefalinger til Under Dusken.
Til slutt har vi en rekke band som er mer som kunstinstallasjoner å regne. Innenfor denne verdenen av avantgarde, surrealisme og galskap er amerikanske Swans kanskje det beste eksempelet. Her kommer også sjokkfaktoren inn i bildet, man skal bli forbauset og overrasket over at dette kan kalles musikk. Eksempelvis var Swans sitt besøk på Byscenen i fjor mer som en flere timer lang og øredøvende meditasjon enn en konsert. Hvorfor gidder man da å bruke lørdagskvelden på noe slikt? Det kan være at sære eksperimentelle artister gir en helt spesiell lytteopplevelse generiske og mer kommersielle artister aldri vil kunne gi. Så når høstmørket for alvor setter inn vil jeg anbefale å grave litt etter unik musikk for å hjelpe til med den kommende vinterdepresjonen. Personlig hadde jeg blitt sprø om jeg bare skulle gått rundt og hørt på eksperimentell post-rock, men man trenger jo av og til sin daglige dose galskap.
