I musikken finnes ingen kjønn

Musikkscenen er et fritt spillerom for å kunne bryte kjønnsnormer og eksperimentere med identitet. Der noen velger å lete etter hva som ligger bak et kjønn, leter andre etter noe helt annet.

Publisert Sist oppdatert

En av pionerene innenfor androgynitet på scenen var David Bowies alter ego Ziggy Stardust. Ziggy ble Bowie selv gjennom 1972-73, men skulle langt ifra bli glemt i senere tid. Med oransje hockeysveis, ansiktsmaling og kostymer som kun glamrockens storhetstid kunne ha produsert, var Ziggy verken mann eller kvinne, men en utenomjordisk figur med en veldig teatralsk tilstedeværelse i liveshowene sine. Ziggy er ikonisk og fremdeles en av de, om ikke den, mest spennende androgyne karakterene musikkverden har sett.

Hvis man ser på Ziggy Stardust som en som var opphøyd over kjønn, kan man se på Marilyn Manson og Robert Smith fra The Cure som to som fant noe under kjønnenes overflate. Det essensielle og fellesnevneren for en mann og kvinne er vesenet. Med halvdøde uttrykk, svart hår og kritthvit hud uttrykte begge dette. Manson med svart øyesminke og Smith med blodrød leppestift. Dritskummelt og rått.

Selv om utseende var likt, spilte de ikke lik musikk. Satt på spissen brukte Manson den harde kontrasten mellom svart og hvit til den tilsvarende harde musikken sin, mens Smith så mystisk og fremmed ut bak det svarte reiret av hår og et ansikt hvor munnen var det største blikkfanget der han spilte meget alternativ rock. Likevel passet spøkelsesuttrykket like godt til begge deler og gjorde musikken enda mer interessant. Rockeimage handler ofte om å gå imot strømmen og sjokkere, noe de begge mildt sagt lyktes med. Hvorfor skulle ikke menn kunne bruke sminke slik kvinner gjorde?

På den annen side, hvorfor skal kvinner spille på det feminine? Helt siden 1970-tallet har Patty Smiths kjønnsløse uttrykk på scenen latt musikken stå i fokus. Det er en protest mot stylingprosessen som kvinnelige artister ofte må gjennom i dag, eller måten kvinner ofte blir nødt til å spille på kroppen for å få lyttere. Der Robert Smith og Marilyn Manson finner vesenet bak kjønnene, finner Patty Smith mennesket bak, noe som får musikken enda nærmere publikum. Det er nettopp derfor hun hylles av ettertidens feminister og kvinnelige artister, og hun er en av de viktigste musikerne vi har. Rett og slett en genuin artist som formidler viktige låter.

Blant dem som lot seg inspirere av kvinneforkjemperen Patty Smith og den teatralske David Bowie er Annie Lennox fra Eurythmics. Hun holdt seg menneskelig og jordlig, men det oransje håret og sminken gjorde henne mer iøynefallende. På 1980-tallet framstod Lennox som en kjønnsløs karakter på scenen og var en provoserende personlighet for mange på grunn av engasjementet for LGBT-miljøet. Estetikken rundt imaget blir interessant i seg selv, men sender også et politisk budskap, både direkte og indirekte. Her ser vi nettopp hvordan et androgynt image kan gi deg en helt annen stemme i samfunnet, og det må ikke undervurderes.

Uansett på hvilken måte disse, og andre artister, tilnærmer seg hva kjønn er og hvordan de vil bruke det i musikken og scenekunsten, så har de til felles å bidra til et progressivt syn på temaet i resten av samfunnet. Rockestjerner er idoler, og hvis de kan gjøre det kult å være en dame i dress eller en mann med leppestift, så hvorfor kan ikke mannen eller dama i gata? De er med andre ord viktige forbilder – og ikke minst blir artistene tusen ganger kulere med et så tydelig image.

Powered by Labrador CMS