Med døden som drivkraft
Ifølge Thomas Dybdahl er nøkkelen til suksess å være lykkelig – og en god del flaks.
Thomas Dybdahl har alltid latt seg inspirere av andres musikk og egne tidligere erfaringer. Han forteller om å være 19 år, en periode av livet da alt føltes sterkere, inkludert musikk.
– Jeg hadde en ordentlig Neil Young-periode etter at jeg flyttet hjemmefra. Det var meg, noen kompiser, og et hus vi hadde leid sammen. Ingenting var på stell, men jeg hadde nettopp oppdaget Harvest Moon. Jeg lå og hørte på den og tenkte på at jeg hadde resten av livet mitt foran meg.
The Great Plains er Dybdahls syvende album, i tillegg til flere plater, singler, og andre prosjekter i bandet The National Bank. Artisten har holdt det gående siden 1998, men innrømmer med en lett latter at produktiviteten var høyere for noen år siden, da drivkraften var frykten for å dø.
– Jeg jobbet skamkjapt, for jeg hadde jo ikke lyst til å dø og ikke gjort ferdig plata. Jeg spilte inn seks plater på seks år. Jeg jobber jo faen så tregt nå. Det tar jo meg fire år å få ferdig én plate.
Dybdahl mener imidlertid at det ikke vil ta like lang tid til neste plate, og forteller at han skal begynne allerede i år etter at Europa-turnéen er ferdig i juni.
Uortodokse instrumenter
Til tross for det som ser ut som en hektisk lørdag før konsert i Storsalen, sitter Thomas med hatt på hodet, lunt skjerf i halsen og en stoisk ro. Akkurat slik man ser for seg mannen bak musikken. Han sier at musikken reflekterer personligheten.
– Jeg er veldig rolig som person. Jeg trives best med en lang horisont foran meg, hvor alt er stødig og avslappet. Derav navnet på platen, The Great Plains. Men, noen ganger må man jo bare bli litt sprø.
Det litt sprø kommer fram midt i det siste albumet. Dybdahl forteller om et innlegg på Facebook hvor han oppfordret folk til å sende inn lyder fra livet og nabolaget sitt som ikke er instrumenter, men likevel musikalske.
–Jeg fikk tonnevis av rare lyder som jeg har brukt i sangen «No Turning Back». Folk sendte meg alt mulig rart, fra babylyder til lyden av iskrem- bilen, og jeg brukte alt det i sangen.
Bakover, ikke framover
På det nye albumet har flere jobbet sammen med Dybdahl om låtene, blant annet Ingrid Helene Håvik fra Highasakite. Til tross for så mange innspill i musikken, blir den ikke noe mindre personlig.
– Det blir feil å si at noe musikk er mer personlig enn annen. Jeg gjør alt for å få en okay sang eller tekst.
Det er det der eureka-øyeblikket hvor alt klaffer. Alle sanger må ha det, men det er jævla nice når det kommer i begynnelsen. Likevel skorter det ikke på det fiktive i sangtekstene. Litt kreativitet kan man unne seg for å få et slikt eureka-øyeblikk.
– Jeg lar ikke mitt eget liv stå i veien for en god historie, men jeg synes det er fint at den er forankret i noe jeg kan identifisere meg i. Jeg har likevel ingen dogmer på at om det ikke er sant så kan jeg ikke skrive om det.
Thomas deler imidlertid at det nye albumet består av et nostalgisk tilbakeblikk på hva som har gjort ham til den han er i dag.
– Jeg tenker tilbake og det virker som om det var i går. Da får jeg den angsten om at framtiden vil gå forbi like raskt.
Til tross for et retrospektivt album, er det alltid nye lekser å lære, skal vi tro ham.
– Om jeg kun har igjen så mye tid som jeg har opplevd, må jeg i hvert fall forsøke å gjøre alt riktig.
Jeg føler at jeg bare gjør nye tabber. Jeg lærer kanskje noen ting, og så gjør jeg nye tabber.
Hva lykken angår
Det er enkelt å spørre Thomas Dybdahl om hva som gjør ham glad, han har mye å si. Han forteller at han alltid søker etter hva som gjør ham lykkelig og hvordan han kan gjøre mer av det, samtidig som han gjør mindre av det som gjør ham stresset og utilpass.
– Jeg er sjelden mer glad enn når jeg kommer hjem fra spillejobber som har gått kjempebra, og jeg har to dager der jeg ikke trenger å gjøre en dritt. Jeg er gammel nok til å legge fra meg skammen over at jeg ikke bidrar til noe de to dagene.
På spørsmål om han har vært bevisst på å nyte livet og ikke bære med seg noen anger, svarer Dybdahl at han er mer pragmatisk i den forstand.
– Jeg tenker at den balansegangen er vanskelig. Du har jo lyst til å nyte livet nå, men man kan ikke nyte så mye at man ikke har en ny morgen.
Det er likevel ikke mulig å gå rundt å være i gledesrus hele tiden, noe Dybdahl er enig i. Det er en balansegang.
– Jeg tror det kommer mye suksess av å være happy da.
