Oktoberfest fra innsiden

UKA-17

Studentene i Trondheim er glad i tradisjonene sine, både på godt og vondt. Et UKEarrangement som etterhvert har oppnådd tradisjonsstatus er Oktoberfest. En fest som blir så fort utsolgt at selv om man sitter klar til å copy-paste kortnummeret sitt inn i betalingsinformasjonen idet billettene slippes risikerer du fortsatt å bli utkonkurrert av andre med raskere wi-fi og høyere musesensitivitet.

Se bilder fra Oktoberfest og resten av UKA her.

Som fersk student i Trondheim er det vanskelig å forstå hva alt oppstyret handler om. Personlig er mitt bilde av Oktoberfest malt av populærkulturen som et telt fullt av feite, skalla menn med lederhosen og Robin Hood-hatter, unge blonde kvinner iført kjoler som ser ut som de kunne vært kjøpt på kondomeriet og ompamusikk som jeg helst vil slippe å høre på. Jeg er i det hele tatt en smule kritisk, men også nysgjerrig. Hva er egentlig greia med Oktoberfest, og er det virkelig så heteronormativt som jeg ser for meg?

Stemningsfult og autentisk

Det er sol og relativt varmt for oktober å være, idet vi ankommer Dødens dal. Klokken er rundt to og det kommer strømmende med oktoberfestkledde mennesker. Enkelte har, som jeg senere får vite, vorset siden klokka åtte på morgenen og er nå klare for å sitte ved veldig lange bord og drikke øl fra enlitersmugger før de omsider skal på nach klokka halv sju. Vaktene på området har tilsynelatende alt under kontroll og inne på festivalområdet er det påfallende god stemning.

Inne i det store teltet drikkes og danses det. Et storband, som jeg får vite av vår designerte guide Lars Marius heter Bispehaugen, spiller og synger tysk folkemusikk, alle ikledd tradisjonelle oktoberfestantrekk. Jeg blir litt overveldet av autentisiteten over det hele. Samtlige av menneskene i teltet er kledd etter anledningen, og sammen med musikken og atmosfæren får jeg følelsen av å være i en film, eller kanskje det er følelsen av å ha reist tilbake i tid. Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor så mange strømmer til denne begivenheten UKE etter UKE. Lars Marius spør meg om det ikke er kjipt å være her i jobbsammenheng. Jeg svarer ja, men jeg er litt usikker på om det er sant eller ikke.

Åpen for variasjon

Etter en liten rekognoseringsrunde er vi tilbake på festivalområdet utenfor teltet. Jeg synes at det er påfallende hvordan alle kvinnene har på seg kjoler, eller dirndl som det heter, mens mennene har på seg lederhosen. Hvorfor er det sånn? Jeg spør en ung mann som heter Aleksander. I likhet med de aller fleste andre deltakerne på Oktoberfest er han der fordi det er gøy og ikke minst på grunn av øl. Han nevner også at det er fint å ikke måtte være nordmann hver eneste dag, noe jeg må si meg enig i. Aleksander er litt usikker på opphavet til den antrekksmessige kjønnsdelingen, men han er veldig åpen for variasjon. Han vurderte selv å kjøpe rosa lederhosen. Jeg snakker med flere mennesker. Ingen har innvendinger til at kvinner skal kunne bruke lederhosen og gutter dirndl, og de er alle enige i at litt variasjon kunne vært positivt. Likevel ser jeg ikke helt at det gjennomføres.

Utenfor doene møter jeg Ingrid. Hun koser seg på Oktoberfest. Jeg bestemmer meg for å legge en demper på moroa og spør henne hva hun tenker om kjønnsrollene under arrangementet. Ingrid synes at «jentekostymene» er for seksualiserte.

– Jeg likte ikke måten jeg så ut da jeg dro hjemmefra i morges, men det var for sent å skaffe meg lederhosen eller noe annet fordi jeg allerede hadde kjøpt kjole, forteller hun.

Jeg spør Ingrid om hun har lyst til å høre en litt kjip funfact om dirndlen, og hun sier ja. Funfacten er at jeg leste på internett at de første til å gjøre kjolen mer sexy var tyskerne under andre verdenskrig da det tredje rikets kleskommisjonær redesignet kjolen for å gjøre den friere, for dermed å bruke den som symbol på den ariske tradisjonelle tyske kvinne. Ingrid synes det gir mening.

Fra Dirndl til Bruno

En som går med det han vil er Eivind. Han har på seg korte knallgule lederhosen, inspirert av hovedpersonen i Sacha Baron Cohens film Bruno, og forteller at han ved forrige Oktoberfest gikk i dirndl.

– Uansett hva du går med så er det fint. Enten det er lærbukser, korte skjørt, pølsekostyme eller helt vanlige klær, sier Eivind.

En fin tanke som de aller fleste nok kan si seg enig i. Spørsmålet jeg imidlertid glemmer å stille Eivind er om han tror at andre også tør å gå i akkurat det de vil, sånn som han gjør.

Etter litt leting finner vi omsider en ung kvinne i lederhosen. Hun heter Taria. Taria kan fortelle at hun har bodd i Tyskland og vært på oktoberfest i München. Det er der hun har kjøpt lederhosene sine.

– I Tyskland er det helt vanlig for kvinner å gå i bukser på oktoberfest. Der er det helt fritt hva du velger å gå i, sier hun

Hvorfor er det ikke sånn her? Taria spekulerer i om det kan være at norske kvinner liker å ha på seg noe kort når de først har sjansen, noe som ikke er utenkelig. Oktoberfest er jo en gyllen mulighet for nettopp dette. Å gå med hva man vil innebærer vel også å gå i det korteste skjørtet man kan finne, skulle man ønske det?

Ikke helt frelst

Etter en og en halv time informerer Lars Marius oss om tiden vår på Oktoberfest er ute. Han følger oss til utgangen og vi sier hadet. Bispehaugen har nå blitt erstattet av en DJ, og slitne slagere som «Forelska i lærer’n» og «Macarena» runger fra teltet. Vi blir stående et sekund ved utgangen sammen med alle de andre som har blitt kasta ut eller nektet adgang, før vi begynner på hjemveien.

Jeg tenker at jeg kanskje aldri helt kan klare å legge fra meg skepsisen rundt hele konseptet som er Oktoberfest. Likevel kan jeg ikke nekte for at de ser litt gøy ut. Hvem vet? Kanskje jeg er å finne i dødens dal i 2019, ikledd dirndl eller rosa lederhosen. Forutsatt at jeg klarer å skaffe billetter, har råd og ikke blir for full på vors klokka åtte. Kritikken min til Oktoberfest er imidlertid den at alle sier at man kan gå med akkurat det man vil, men det virker ikke som om alle nødvendigvis gjør det.