Bare én hånd klapper
Clap Your Hands Say Yeah - s/t (Clap Your Hands Say Yeah 2005)
Clap Your Hands Say Yeah er nok et band som slenger seg på den rådende funkpunkbølgen som har preget indiescenen den siste tiden. Dette er en sjanger der man i det siste har sett en ekstrem oppblomstring av artister, som etterhvert har presset så mye saft ut av gamle postpønkband at det nesten ikke er et eneste riff tilbake å stjele.
Til tross for at bandet forsøker å modifisere standardformelen ved å blande inn noen countryinspirerte melodier, virker det for kunstig til at det fenger, låtene sklir anonymt forbi uten å engasjere på noen måte.
Når man nesten har avskrevet det hele som et genuint makkverk, glimter de til med den fantastiske poplåta «The Skin of My Yellow Country Teeth». Her sitter alt: den summende synthlyden som hittil har vært et irritasjonsmoment sklir elegant inn i riffet. Utvilsomt en av årets mest dansbare og fengende indielåter.
Etter den avskyelige «Is This Love» tenker man at her er det over, det er på tide å slå av cdspilleren og gå og legge seg. Heldigvis er neste låt, «Heavy Metal» nok et lyspunkt; synthen legges på hylla til fordel for et munnspill som tilfører refrenget den piffen det trenger for å funke. Og det funker til gangs.
Men så er det slutt. «In This Home On Ice» er generisk emorock av absolutt verste merke, dubdilettanteriet i «Gimmie Some Salt» bør forbigås i rungende stillhet, og selv om avslutningssporet har en fet tittel, «Upon This Tidal Wave Of Young Blood», vil jeg fortsatt anbefale å programmere stereoanlegget til å spille låt seks og åtte for deretter å spytte plata rett ut av vinduet i en ballistisk bane.
To gnistrende låter redder dessverre ikke Clap Your Hands Say Yeah fra hengemyra. Kjøp singlene i stedet.
