Barneteater for voksne
Lilleskogen er godt laget og sterk å se på, mener vår anmelder.
Studentersamfundets Interne Teater - Lilleskogen - Knaus, 2. mars
Det er ikke lov å leke i Lilleskogen. Men barna gjør det likevel. Ikke alle, men noen. Og det er ikke lek, men alvor. Og det er nettopp det som gjør at Jesper Halles Lilleskogen blir en sterk teateropplevelse.
Studentersamfundets Interne Teater (SIT) har denne våren valgt å sette opp et vanskelig stykke om en vond virkelighet, sett fra barnas synsvinkel. Hva sier barn om ulovlige hendelser? Forstår de hva som skjer, og hvorfor lyver barn om det de vet? Dette er spørsmål som utforskes i Lilleskogen. Gjennom et svært godt manus med relativt troverdige replikkvekslinger, får publikum et innblikk i en verden der gjenkjennelseseffekten er stor. Den som gråter, er pinglete; den som har vorter, må plages høylytt; og den som har godteri, er konge på haugen. Vi har alle vært barn og løyet om alt fra vennskap til nasking og mobbing. Det er derfor smertefullt å overvære barnetragedien, som beveger seg målrettet og uunngåelig mot avgrunnen.
Det er nemlig ikke lov å leke i Lilleskogen. Men Julie Nilsen gjør det likevel. På den andre siden av gjerdet. «Leker». Så får hun godteri, og armbånd. Og snart skal hun få en kjole. Julie sier hun får det fra en fremmed mann. «Julie Nilsen lyver», sier de andre barna. Men Julie Nilsen har godteri, og alle barna liker godteri. Og så er alt bra igjen. Eller?
Scenografien i stykket er enkel og god. Store, hvite trekanter på to meter beveges rundt på scenen. Dermed kan scenen effektivt forandres fra bakgårdslek og leggetid ved sengekanten, til skumlere scener i Lilleskogen. Dette rene scenebildet gjør det lettere å fokusere publikums oppmerksomhet på historien i stykket. SIT har også en egen komponist, Gudmund Skjær, som har laget musikk som gir stykket den sykliske og nervepirrende stemningen det trenger for å holde spenningen oppe. Jeg oppfordrer forøvrig elektronikakomponisten til å spille inn plate.
Musikk til side, dette er godt teater. Det er strippet til beinet, og fokuserer på dramaturgi og historie. Da er man avhengig av dyktige skuespillere, og selv om ikke alle på scenen fremfører replikker som «fittefaen» like overbevisende, gir skuespillerne fine rolletolkninger.
Alle barna leker i Lilleskogen, men ikke alle går like langt som Julie Nilsen. Lilleskogen er godt laget og sterk å se på.
