Bongo blir i Kongo
Afrikanske musikere opplever økt visumnekt i Norge. Heia Mangfoldsåret!
Kunstnere fra den tredje verden som nektes visum til Norge og EU er et økende problem. I sommer måtte for eksempel bandet Konono N°1 fra Kongo, som blant annet har samarbeidet med navn som Björk og Timbaland, avlyse hele sin europaturné fordi de ikke fikk reise inn i Schengen-området. Selv ikke diplomatpass med følgebrev fra den kongolesiske regjeringen fikk fortgang i sakene for musikerne som blant annet skulle spille på Øya-festivalen.
Den internasjonale ytringsfrihetsorganisasjonen for musikere, Freemuse, utarbeider nå en rapport om visumproblemer. Denne viser at det stadig blir vanskeligere for artister fra den tredje verden å få visum til Norge og EU. Myndighetene greier ikke skille mellom asylpolitikk og kulturpolitikk, mener Ole Reitov i Freemuse. Han viser til at tanken er å unngå illegal innvandring, men at man ikke klarer å skille mellom kulturelt utbytte og innvandring. Resultatet er at kjente artister som Konono N°1 blir dårlig behandlet rundt omkring på ambassadene.
Det er åpenbart tragisk at artister som er booket for å spille konsert i Norge ikke slipper inn i landet, og samtidig blir mistenkeliggjort for andre hensikter enn å opptre. Det er alvorlig at tungvinte visumregler uten mulighet for skjønn vanskeliggjør arbeid over landegrensene, noe som naturligvis ikke bare angår kulturen, men også akademia og politikk. På toppen av det hele skjer dette i Mangfoldsåret 2008 - juvelen i kulturdepartementets nypussede krone. Det er i beste fall ironi.
Reitov har helt rett når han mener at alt ligger til rette for at visumnekten bør bli et viktig kulturpolitisk tema. Han peker på at europeiske land, Norge inkludert, har skrevet under på UNESCOs nye konvensjon for kulturelt mangfold. Sentrale elementer i konvensjonen er blant annet å legitimere kulturpolitikk på linje med andre politikkområder, anerkjenne at kulturvarer og –tjenester både har en økonomisk og kulturell side, samt oppmuntre til internasjonalt kultursamarbeid med utviklingsland og å sikre utvikling av deres kulturindustri.
Da konvensjonen ble underskrevet sa kultur- og kirkeminister Trond Giske følgende: «Skal man i et land som Norge sikre et mangfoldig kulturliv i en verden med økende globalisering, kreves det en aktiv kulturpolitikk for å kunne sikre et mangfold av kulturuttrykk». Slikt sett er det nesten et under at vår festivalkåte og handlekraftige kulturminister ikke har kastet seg over kongoleserne med nystemplede visa. At nasjonal koordinator Bente Møller for Mangfoldsåret 2008 synes Konono N°1s visumnekt er «svært beklagelig» er jo ellers elskverdig, men det hjelper lite.
Arbeiderpartiets Tove Karoline Knutsen har i sommer bombardert landets aviser med sitt leserinnlegg «Midtveis i mangfoldet», som er en panegyrisk hyllest til Mangfoldsåret generelt og Riddu Riddu-festivalen spesielt. «Kultur vandrer som kjent temmelig uanstrengt på tvers av både landegrenser og andre barrierer (...)», skriver Knutsen. Kulturen vandrer vel nettopp temmelig anstrengt i møte med barrierer når artister fra Afrika nektes visum. Derfor bør regjeringen, som har oppnevnt Mangfoldsåret, arbeide med konkrete problemstillinger som visumnekt, fremfor å skryte av koselige konserter.
Civita-leder Kristin Clemet har nettopp tatt til orde for at fri innvandring er det eneste riktige form for grensepolitikk, både moralsk og i et nytteperspektiv. Dette er drastiske forslag, men visjonære og spennende tanker. Ved å stenge grensene ved å praktisere visumnekt, opptrer uansett Norge (og Europa) proteksjonistiske, også innenfor kulturpolitikken. Det får vel holde med landbruket.
