Calla i kontekst
Calla – Strength in Numbers – Beggars Banquet records
Da jeg skulle gripe Callas nyeste skive Strenght in Numbers for å anmelde den, ble den fulgt ut av cd-hylla av både den skiva som lå umiddelbart over den og den som lå umiddelbart under. Dette skjedde fordi det lå en stor mengde plater oppå de tre platene som forlot stabelen. Det var uventet, og overraskelsen førte til at jeg i min forfjamselse ikke klarte å få grep rundt noen av cd-ene. De falt i gulvet, og ga meg en åpenbaring.
Det som skjedde var at de falt på en slik måte at de overlappet hverandre fysisk, og fra mitt fugleperspektiv så jeg at låttitlene som var skrevet på de tre innstikkene hadde havnet oppå hverandre. Dette ga meg ideen til et strukturalistisk prosjekt.
Det hadde seg slik at låtene 1-7 på Callas siste album dekket omtrent låtene 7-13 på Califones Roots and Crowns – som var platen over – mens låtene 8-13 delvis dekket låtene 1-6 på Camera Obscuras Let's get out of this country – som var platen som lå under. Begge disse skivene er fra i fjor, mens Callas er fra neste uke. Slik de lå oppå hverandre innså jeg at dette var den eneste konteksten jeg kunne plassere Callas siste skive i. Jeg visste rett og slett ingenting om bandet fra før, men fra mitt fugleperspektiv skjønte jeg at kontekster finnes overalt. Låtene lå parvis oppå hverandre og jeg innså at de forholdt seg til hverandre, og at jeg måtte forholde meg til dem.
Hvordan prosjektet skulle utføres rent praktisk måtte jeg tenke litt på – men jeg fant raskt ut at en playlist i iTunes ville være den raskeste og mest hensiktsmessige løsningen på problemet. Etter litt mekking satt jeg igjen med en spilleliste på 26 låter, hvorav 13 var fra Callas Strength in Numbers, mens det ble seks og syv fra hensholsvis Califones og Camera Obscuras plater. Lista var klar og det var bare å begynne lyttingen – endelig.
Sporene 1-6 på Callas plate harmonerer ikke sjangermessig med sporene 7-13 på Califone-plata. De er rett og slett ganske annerledes. Men det gjør ingenting. Ved å sammenstille dem forteller de to platehalvdelene noe om hverandre og de ulike helhetene de er en del av. Vekslingen mellom Callas litt dronete eksperimentelle rock og Califones til dels lystige countrykrumspring gjør det til en fornøyelig opplevelse. Det setter også Callas musikk i et formodentlig uvanlig lys og tilfeldig sammenheng.
Et av låtparene som åpenbarte seg på gulvet mitt var Callas «Rise» og Califones «Black Metal Valentine». «If I fell, if I rise, will you trail behind?» spør Calla på «Rise». Califone svarer passende med «Red hand rise side door bones». «Rise» er en mørk ballade med tung instrumentering, som likevel er dynamisk og som til slutt forlater sin form og sklir ut i et harmonisk spørsmålstegn. Califones «Black Metal Valentine» tar oss på sin side med til grøfta ved siden av en jernbane – et åpent prærielandskap hvor togets suggererende dunk-dunk og sporadiske fløyte er de eneste dynamiske elementene.
Det mest spennende låtparet i den høyre delen – igjen fra mitt fugleperspektiv – av den fysiske overlappingen som skulle bli anmeldelsessubjektets kontekst, er Callas «Malicious Manner» og Camera Obscuras «The False Contender». Calla viser igjen at de skriver gode melodier og at de behersker et moderne lydstudios finurligheter. «You ain't perfect» er Callas tekstlige mantra i låta, mens det lydlige er en oktavsenket bass som supplert av andre instrumenter enn gitar, el-piano og trommer sikkert kunne fungert som fundament for en anonym houselåt – men det er en annen kontekst igjen. Kontrasten mellom «Malicious Manner» og den marsjaktige Hammond B3 orgel-drevne «The False Contender» er melodisk stor, men tekstlig liten. «I once had a love but soon had enough, he was a false contender» synger Camera Obscuras kvinnelige vokalist som svar på Callas mantra.
Kontekster finnes overalt uten at noen nødvendigvis er bedre enn andre. På denne anmeldelsens premisser er Callas Strength in Numbersgod, men ikke slående.
