Da Roy kysset Bjarne
Homouka er over, og det er interessant å se at slike arrangementer får positiv og bred omtale i de fleste norske medier. Ellers er framstillingen av homofili slett ikke noe å rope hurra for. I hvert fall ikke i TV-ruta. Tilstanden er faktisk så bedrøvelig at den mest virkelighetsnære, norskproduserte skildringen av skeiv kjærlighet må være da Roy kysset Bjarne på klubb Garbo i De Syv Søstre på midten av nittitallet, slik at vi alle satte den hjemmelagede lørdagspizzaen i vrangstrupen. Etter dette sivilisatoriske høydepunktet finner vi sjelden annet enn et unyansert bilde av en mann som ikke synes å inneha stort annet enn underholdningsverdien av sin egen utilstrekkelighet. Noe for seg seg selv, men ikke noe for andre. Homsepatruljen og Gay Army bekrefter stereotyper fordi stereotyper selger. Problemet er at mediene også spiller en rolle i forhold til folks gjenkjennelsesbehov og dermed oppbyggingen av deres identitet. Mange unge opplever det som vanskelig å vokse opp i et heteronormativt samfunn, og det er trist at ingen ser potensialet i å tilby dem realistiske homofile forbilder.
Jeg er lei av det heterofile monopolet på ungdomstidens sårbare usikkerhet. Jeg vil ha kinnskjegg, som ender i små stikkende dun, lepper, kraftige, myke øyenbryn. Genseren! T-skjorta! Lukten av vaskepulver og svette, jeg vil ha klossete bein som tvinnes inn i hverandre. Jeg vil at Frida skal legge hjertet i hånden til bestevenninnen sin. Jeg vil at Pelle og Proffen skal runke sammen. Jeg håper framtidens produksjoner prøver å stikke dypere ned i spenningsfeltet som ligger mellom seksualitet, kjønn og identitet. Her ligger en nærmest utømmelig kilde til mye godt og interessant stoff, som kunne bidratt til å skape en åpnere og mer naturlig holdning til det sammensurium av følelser som rører seg inni oss. Ikke minst når vi er unge og knoppene brister.
Heldigvis finnes det gode, alternative skildringer av kjærlighet, om ikke på skjermen. Villskudd_fra 1979, er skrevet av Gudmund Vindland og anbefales til alle som ønsker å bli klokere på mennesket. Den beskriver rå livsutfoldelse og lidenskap under håpløse vilkår. Også i utlandet har skeiv film og litteratur blitt ekskludert fra den tradisjonelle filmindustrien, men i flere land, blant andre Canada og Tyskland, har den likevel vist seg levedyktig. Dessverre ved å vokse fram som en egen sjanger. Det hadde ikke vært nødvendig. Det som derimot _er nødvendig, er en ordinær film- og TV-produksjon som ser viktigheten av å presentere et mangfoldig kjærlighetsbegrep til et bredt publikum. Det begynner å bli lenge siden Roy kysset Bjarne.
