Dårlig dekning
_Signaler_på Vitenskapsmuseet, varer fram til 30. april
Signaler er en utstilling hvor flere av NTNU-miljøene har bidratt for å skape mangfold og dele informasjon.
I utstillingens egen beskrivelse står det : «De siste 200 årene har nye medieteknologier påvirket våre drømmer og hverdagsliv i stadig sterkere grad. Apparater som telegrafen, telefonen, radioen, fjernsynet og datamaskinen har skapt nye modeller for hvordan vi sanser verden og kommuniserer med hverandre. Utstillingen formidler denne historien og gir samtidig en opplevelse av signalenes estetikk. »
Dessverre er dette helt feil. _Signaler_er et bøttekott fylt med plansjer. Hvordan noen som helst kan kalle det for kunst eller i det hele tatt evner å sette det opp som en utstilling er for meg helt merkelig. Ikke er det provoserende, ikke er det nyskapende og ikke forteller det meg noe heller.
Etter en time med pjatt og skrål fra diverse professorer, musikere og nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, med påfølgende høylytte klapping, åpnet dørene til utstillingen. Dersom midler er spyttet inn i et slik prosjekt, og det er det jo sikkert, dersom timer og atter timer er lagt ned for å lage ti digitale veggaviser, føler jeg det er på sin plass å revurdere budsjettene til NTNU, både når det gjelder økonomiske og menneskelige midler. Signaler er det verste jeg har sett på ganske lenge. Med i betraktningen er Heidi Hauges beste på dvd, Cowboy Laila og Sven O. i heftig tungetango på forsiden av Se og Hør, og en hund som føder en voksen blåhval.
For dem som er glade i å se telefoner og telegrafmaskiner er helt sikkert Signaler et utmerket sted å bruke femten minutter av en travel hverdag. For dem som enda synes internett og sms er ei grei ordning, kan dagen, med visshet om at man ikke går glipp av noen verdens ting, disponeres på en helt annen måte.
Til tross for tett samarbeid mellom flere NTNU-miljøer blir Signaler en kjedelig og lite opplysende seanse.
