De La Sjef
De La Soul, Storsalen, 13. oktober
Tekst: Morten Dahlback, Magnus Brattset Drabløs
Årets gulrot for hiphop-menigheten i Trondheim kom i form av én tynn og to feite middelaldrende veteraner. De La Soul er kjent som gladhiphopens gudfedre, men det var lite faderlig over denne konserten. Alderdom trenger ikke nødvendigvis gi negative utslag i kvaliteten, men er heller den erfaringen som skal til for å virkelig gripe og filleriste publikum med fete beats og rim.
Mase innledet kvelden med et halvtimes DJ-sett dedikert til kompisene i A Tribe Called Quest på vinyl, og publikum var med fra første scratch. Akkurat idet Mase scratchet seg utover i evigheten, kom Posdnuos og Trugoy the Dove ut på scenen til rungende applaus, og så var festen i gang. Hits fra de siste 16 åra ble servert på rekke og rad, noe Storsalen visste å sette pris på. Et av kveldens største høydepunkt var «Me, Myself and I», der lyden endelig fant ut at den skulle spille på lag med de omfangsrike og glade hiphoperne fra den andre siden av dammen.
Det eneste aberet ved konserten – til tross for en diger brande av en lydmann – var lyden. Store deler av publikum kom i håp om å få servert de verbale krumspringene De La Soul har bygget sin karriere på, men ble nok sørgelig skuffet under konsertens første del, der lyden var så grøtete at det var tilnærmet umulig å få med seg mer enn en tredjedel av tekstene.
Deretter kom bangerene i rask rekkefølge: Korte versjoner av «Skate Jam Named Saturdays» og «Oooh» rocket Storsalen før Trugoy inviterte flere titalls «bitches» opp på scenen samtidig som han oppfordret gutta i salen til å vise respekt for det annet kjønn. Under ekstranummeret «Ring Ring Ring (Ha Ha Hey)» eksploderte Storsalen i en allsang som kan karakteriseres som tidenes telefonsvarermelding.
Til tross for litt dårlig lyd, er De La Soul et av UKAs definitive høydepunkter. En innertier i Storsalen.
