Den lille mann
Ytringsfrihetens barrikadeklatrere har lett for å bli sittende fast i foreldede oppfatninger.
KOMMENTAR
Gruppen Samvirkelaget har laget en låt der de navngir politimannen som ble etterforsket etter at trondheimsstudenten Eugene Eijke Obiora døde under pågripelse i september i fjor. Sangen har vært spilt på NRK P3, og var planlagt utgitt på plate 14. mai. Tingretten avviste i forrige uke kravet fra Politiets Fellesforbund om å sensurere låten. Det var en riktig avgjørelse. Det er ikke opp til det offentlige å legge bånd på tungene til frie samfunnsborgere.
Fraser som de ovenfor er obligatoriske for enhver mediekommentator som drøfter en sak der ytringsfriheten er under press. Da er det aldri tvil om hvem som er den sterke og den svake part i konflikten. Samvirkelagets sang er et opprop mot politivold. Gruppen gjennomfører dette ved å ta tak i én bestemt politimann og røpe navnet hans i et kulturuttrykk. Intensjonen er klar nok: En fremmedfiendtlig ukultur i politiet skal hales ut i dagslyset. Det er opp til davidene i folket å ta opp kampen med politiets sterke goliater.
Framfor alle er det pressen som tar slike bilder i bruk i sine små kriger mot de offentlige institusjonene. Er denne klassiske forestillingen like sann nå som før? I gamle dager var embetsmannen og futen det offentlige, og ytringsfriheten ble den lille manns middel for å ta opp kampen. Men i vår moderne tid sitter det en liten mann også på den andre siden av skranken.
De offentlige institusjonene er sterke, ingen tvil om dét. Byråkratiet, med dets seigtflytende, ugjennomtrengelige makt, er fryktet av mange. Men mange har for lett for å tilskrive den ene ansatte makten til hele det kollektivet han er en del av. Det gjør ikke noe om en enkelt politimann henges ut, han har jo hele politiet i ryggen.
Men hvor sterk er den lille mann i institusjonen? Han er et individ som forholder seg til en hverdag også utenfor jobben. Han svarer ikke bare for sjefen, men også for enhver, hvis blikk han møter på gaten. Da er det ikke mye hjelp i et skilt og en tittel som ligger igjen på kontoret. Samvirkelaget, på sin side, er en kollaborasjon mellom medlemmer av to ytterst profilerte kulturaktører, Hopalong Knut og Gatas Parlament. Musikerne er forbilder for utallige unge. De blir hørt og trodd. Om de velger å bruke sin innflytelse til å dømme noen, er vedkommende skyldig inntil det motsatte er bevist.
I ytringsfrihetsdebatten raser media og diverse artister framover i kraft av eget momentum. De ser fortsatt seg selv som forkjempere for den svake part i enhver konflikt, som til nød kan vinne fram en gang iblant. Dette er i en tid der mediehusene dominerer det offentlige rom og underholdere kan påvirke hundre tusen beundrere på én gang. Ytringsfriheten må stå fast, det er klart. Men noen ganger kan det være greit å stoppe litt opp, og tenke etter om man har valgt rett metode. Ikke av press fra norm eller myndighet, men av menneskelige hensyn.
Nå har Samvirkelaget bestemt seg for likevel ikke å navngi politimannen på sin nært forestående plate. Er dette et svik mot våre idealer?
