Den unge kvinnes lidelser
Kvinner som skriver personlig, blir beskyldt for å være intimitetstyranner. Menn har i årtier skapt stor litteratur av å være nettopp det.
LITTERATUR
Illustrasjon: Ole Christian Gulbrandsen, Under DuskenHistorisk er dannelsesromanen en sjanger som anses å ha sitt utgangspunkt i Goethes Den unge Werthers lidelser. Dannelses- eller oppvekstromanen kjennetegnes hovedsakelig av at hovedpersonen gjennomgår en sosial utvikling, gjerne med fokus på subjektets integrasjon og dannelse i samfunnet. Mykles Ask Burlefot og Saabye-Chrisensens Kim Karlsen er eksempler på denne typen «helter».
Førsteamanuensis Sarah Paulson ved institutt for litteraturvitenskap ved NTNU, synes ikke nødvendigvis det er et problem at dannelsesromanen domineres av menn.
– Kvinner har i lang tid skrevet anti-dannelsesromaner, som en måte å bryte med den borgerlige maskuline tradisjon. Menns historiske romaner har hatt det autonome subjekts dannelsesreise i fokus. Dessverre var det lenge sånn at kvinner ikke hadde denne muligheten, og den kvinnelige dannelsesroman er derfor en anti-dannelsesroman, hevder Paulsen.
Selvopptatte unge menn
Direktør Anders Heger i Cappelen tror mannlige forfatteres dominans kan skyldes selvtillit.
– Den enorme selvopptattheten er i hovedsak et mannlig fenomen. Kvinner velger som oftest mindre selvhevdende sjangre, sier forlagsdirektør i Cappelen Anders Heger.
Han tror kvinner og menns måte å skrive om oppvekst og barndom på er systematisk forskjellig, men påpeker at de individuelle forskjellene, altså uavhengig av kjønn, er mye større enn kjønnsforskjellene.
Forhenværende litteraturredaktør i Morgenbladet og nåværende bokredaktør i Klassekampen, Bendik Wold, mener at årsaken til forskjellen kan være at kvinner har lettere for å bli sett på som uthengende dersom det de skriver ligger tett opp mot deres egen tilværelse.
– Når menn skriver selvbiografisk, står virkeligheten sjelden i veien for en autonomiestetisk lesning, en vurdering av «litteraturen som litteratur». Den svenske poeten Stig Larsson kan utpensle sine volds- og sexfantasier i dikts form uten at noen beskylder ham for å skrive «bekjennelseslitteratur». Hans norske kollega Nikolaj Frobenius kan skrive en beksvart roman om sin oppvekst på Rykkinn uten at noen anklager ham for å «henge ut» familien og venneflokken.
Kulturredaktør Gøril Sæter i det feministiske tidsskriftet FETT oppfatter problemstillingen som et spørsmål om kvinnelige forfatteres seriøsitet.
– Hvis kvinner skriver personlig og utleverende blir det fort oppfattet som intimitetstyranni, og sett på som mindre seriøst. Det står også i fare for å bli plassert i lavstatuskategorien «kvinnelitteratur». Det hadde vært supert om flere kvinner skrev dannelsesromaner, mener Sæter.
– Kvinnelige forfattere er som stoffmisbrukere
Forfatter Tove Nilsen skulle gjerne sett at flere kvinner skrev dannelsesromaner, men har selv fått føle at det er en høyere terskel for at kvinner skal skrive personlig.
– Mange som har lest min siste bok har sagt for eksempel «så modig du er», fordi jeg skriver nært meg selv. Dette ville aldri Dag Solstad fått høre selv om han tidvis skriver svært utleverende. Folk har lettere for å godta dette som en del av hans litterære prosjekt, mens kvinner i større grad blir utsatt for nærlesing med fokus på forfatteren som kvinnelig subjekt, hevder forfatteren.
Sarah Paulson tror vestlig kulturtradisjon har mye av skylden for dette.
– Tradisjonelt har mannen blitt sett på som representant for «mennesket», og hans erfaringer er derfor ansett som mer generelle. Når kvinner blir beskrevet, er det først og fremst som kvinner. Dette kan bidra til å forklare hvorfor dannelsesromanen blir sett på som en mannlig sjanger, sier hun.
Tove Nilsen tror kvinner til stadighet må bekrefte at de kan skrive overfor kritikere og publikum.
– Kvinnelige forfattere er som stoffmisbrukere som alltid må bevise sin nykterhet. Kvinner må alltid bevise sin evne til å skrive fiksjon, poengterer hun.