Dødsens alvorlig, helvetes god
Lars Von Triers Antichrist har bevist at det fortsatt er mulig å provosere publikum. Filmen er ambisiøs, omgitt av mørke, og umulig å avfeie.
FILM
Det var en grå formiddag i Trondheim, da jeg gikk gjennom gatene på vei mot visningen av Lars Von Triers nye film - et mørkt dypdykk i to foreldres sorgprosess, der de befinner seg langt ute i skogen. Regnet skylte vekk skitten fra de hvite skoene mine. Kanskje på samme måte som filmen snart ville frigjøre møkka fra de mørke irrgangene i menneskesinnet?
«Pretensiøst», tenker du kanskje, en beskrivelse opptil flere brukte etter premieren av Antichrist under Cannes-festivalen. Mange opplevde Von Triers nye film som både kvalmende og sadistisk. Aftenpostens anmelder gikk så langt som å sette spørsmålstegn ved den provoserende danskens kvinnesyn, da kvinnen i Antichrist etter hvert utvikler seg til å bli fryktelig voldelig.
Etter min mening har man i så fall misforstått hele grunnelementet i fortellingen. Von Triers utforskning av kjønnsroller og seksualitetens mørke, blir behandlet på en subtil og kompleks måte, det bunner ikke ut i noen seiersrus hverken for kvinne eller mann. Det er dårlig kommunikasjon som får paret til å drive fra hverandre - basert på kjønn, ja, men ikke basert på instinktivt hat. Velger en å se bort fra hvordan kvinnen utvikler seg i filmen, og kun peke på det voldsomme resultatet, så er det en selv som har problemer med å ta kvinner på alvor. Ikke Lars Von Trier, i sin rå skildring av sorg og frustrasjon.
Umulig å forholde seg likegyldig
Allerede fra første bilde fornemmer man de religiøse undertonene, der paret (som aldri blir nevnt ved navn) mister sitt lille barn ut av et åpent vindu mens de har sex. De to foreldrene reagerer totalt forskjellig, og det utvikler seg et merkelig terapeut/pasient-forhold mellom dem i etterkant av ulykken. De sliter med å nærme seg hverandre, og det skal vise seg at mannens avgjørelse om å dra ut til hytta i skogen er fullstendig gal. Han utøver en underbevisst kontroll over sin partner, og det er mistenkelig hvordan han både klarer og ønsker å ligge med henne når dette helt tydelig er noe hun gjør kun for å forsøke å behandle sorgen. Og i tillegg holder på å bli gal.
Von Trier har dedisert sin film til Andrei Tarkovsky, den russiske filmskaperen med en uovertruffen estetisk sans. Hyllesten er helt på det rene, for visuelt er Antichrist noe av det flotteste jeg har sett på lenge. Hvert bilde formidler noe helt eget.
I det hele tatt har jeg problemer med å forstå hvorfor filmen fikk så mye hard medfart under Cannes-festivalen. Dette er ingen film man forholder seg likegyldig til, men de grafiske volds- og sexscenene er med på å utgjøre en upolert helhet, og fortellingen er behandlet på en gravalvorlig, men aldri selvhøytidelig måte. Til og med den snakkende reven som visstnok framkalte mye latter i Cannes, synes jeg var helt berettighet i all surrealismen. For dette er ramme alvor, den som ler har aldri rørt ved det Von Trier vil formidle.
