Drømmer om å bli feit
Ratatosk - eit litteraturtidsskrift. 3-4 2006
Det første først. Rent trykkteknisk er Ratatosk en skandale, og det er innbindingen det er mest å utsette på. Tidsskrifter befinner seg midt mellom magasin og bok som medium, og man bør kunne forvente en kvalitet som muliggjør en god del turer mellom bokhylla og salongbordet. I de timene jeg forundret meg over Ratatosk – rett nok på både buss, tog og fly – falt arkene sekvensielt ut av magasinet.
I et tidsskrift som Ratatosk er det grunn til å legge like mye vekt på skrift som innhold. Tidsskriftet er språklig gjennomført litterært kjedelig. Hvorvidt det er Øyvind Prytz sin tilnærming til Carl Frode Tillers forfatterskap som er for akademisk, eller om forfatterskapet rett og slett ikke innbyr til inspirerende analyser, er ikke opplagt. Sikkert er det at Prytz' eksegese ikke er original skriving, og derfor ikke spennende lesning. Analysen virker mer som en hendig unnskyldning for å bruke Gilles Deleuzes teorier om språklig og litterær stamming på et forfatterskap. Dessverre makter ikke Prytz å overbevise oss om at Tillers tekster er særskilt egnet som empiri for Deluezes teori.
Jeg blir minnet på en artikkel som var å finne i litteraturtidsskriftet Kraftsentrum før jul. Espen Stueland hadde forfattet et reportasje-essay om August Strindbergs Blå bok – en rekke «vitenskaplige» artikler skrevet av den myteomspundne svensken på slutten av 1800-tallet. Mer inspirerende og fornøyelig litteratur-om-litteratur enn Stuelands 18-siders essay har jeg sjelden lest. Jeg anmoder Ratatosks redaksjon om å lese den samme teksten.
Det eneste stedet hvor Ratatosk er i nærheten av å tangere Stuelands flytende prosa, fornøyelige observasjoner og skriveglede, er i Arild Vanges reportasje om det litterære miljøet i München på slutten av 1800-tallet og idag, «Drømmen om å bli feit». Vange har revet seg løs fra den teoretiske tvangstøya som begrenser hans kolleger, og legitimerer egenhendig Ratatosks eksistens. Teksten gir oss innsyn i svundne forfatteres nasjons-, litteratur-, og kunstsyn fortalt i klassisk reportasjeform.
Ratatosk er mis- og vellykket samtidig. Redaksjonen bør forkastet sitt teoretiske – og fysiske – bindingsverk.
