Eksplosiv kommunikasjon
Etter Den andre bredden sitter man igjen litt fascinert, litt glad og litt trist, mener vår anmelder.
Den andre bredden - Musikk og koreografi: Luis Della Mea - Teaterhuset Avant Garden, 14. - 17. februar
Forestillingen eksperimenterer i et grenseland mellom moderne dans og teater, men dansen er det bærende element. Verbal dialog finnes nesten ikke, så stemningen skapes av bevegelse, mimikk, lys- og kostymeskifter, enkel scenografi, og ikke minst musikk. Sistnevnte framføres av perkusjonist Axel Tidemann, og utgjør et av hovedelementene i forestillingen. Plasseringen av perkusjonisten midt på scenen understreker at musikken er mer enn en kulisse.
Dans og bevegelse ledsages tidvis av musikk, tidvis av stillhet. Denne effekten bidrar til å gjøre forestillingen dynamisk, men også intim og nær. I stillheten hører man pusten som går, og vekten av kroppene mot gulvet.
Scenografien er enkel, men forandres underveis ved hjelp av ulik lyssettting på de hvite flatene. Hvite lakenliknende scenetepper skiller bakre del av scenen i tre avlukker, og disse synes å utgjøre hver av de tre karakterenes indre rom. Det framgår tydelig at de kan la maska falle når de er innenfor sine egne vegger, mens det kjempes for å holde fasaden utenfor i den åpne delen av rommet.
I forholdet til hverandre balanserer de tre karakterene på en sylskarp knivsegg: det kan når som helst gå galt eller bli for nært. Når det gjør dét, rives de ut av nydelige pas de deux-partier, og over i scenekamp eller inn i seg selv.
Forestillingen er ingen opplagt fortelling fra a til å, men heller et sansespill av følelser som kan tolkes i mange retninger. Hvilke forhold har de til hverandre? Er det et trekantdrama som utspiller seg? Er de to kvinnene egentlig én og samme person?
Etter Den andre bredden sitter man igjen litt fascinert, litt glad og litt trist. Scenekunstnerne greier å formidle noe som ikke er så lett å gripe med ord.
