Ekte suksess på falske toner
I taxien. På mp3-spilleren. På mobiltelefonen. Karaoke dukker opp overalt, og vi tar gladelig imot.
I 1971 fikk den japanske klubbmusikanten Daisuke Inoue et dilemma. Han levde av å spille kjente låter som gjestene kunne synge til, og nå hadde en gjest bedt ham med på en firmautflukt for å underholde der. Inoue kunne imidlertid ikke dra fra klubbjobben. Løsningen ble å spille inn musikken og sende teipen med på firmaturen.
Suksessen inspirerte japaneren til å utvikle konseptet, og utfallet kjenner vi. Japan har nå 470 000 karaokemaskiner som i fjor tok inn over 46 milliarder kroner fra syngeglade japanere, og farsotten har for lengst spredt seg til resten av verden. Men hvorfor ble det så populært å synge med den stemmen man har?
– Mange liker å synge og har behov for å opptre og vise seg frem. Karaoke er en gyllen mulighet til det. Man får en scene å stå på og en mikrofon å holde i, og så blir man stjerne for en liten stund, sier Tor Kirkbakk, daglig leder ved Restauranthuset Frakken som har karaokekveld hver torsdag.
Frakken lot gjestene lage sin egen underholdning allerede da karaoke var stort på åttitallet, men fjernet tilbudet da etterspørselen ebbet ut.
– For tre år siden begynte vi å få forespørsler om det igjen, og med storhetstida ferskt i minne så vi for oss at den nye generasjonen også ville ha glede av det. Det var riktig forutsett, smiler Kirkbakk.
– Et tidsfenomen
Professor Leif Johnson ved institutt for musikk ved NTNU er ikke overrasket over karaokens nyvunne popularitet.
– Det er jo veldig lettvint. Man trenger ikke noe akkompagnement, bare en skjerm å lese på. Det ligger mye hardt arbeid i å lære seg å traktere et eget instrument, og slikt gir ikke umiddelbare resultater. Da er det greit å kunne ta noen snarveier. At vi vil ha det lettvint og umiddelbart er da dessuten i tråd med utviklingen i samfunnet, forklarer han og trekker paralleller til middager fra Fjordland kjøkken:
– Det blir det samme som å kjøpe halvferdig mat man varmer opp i ti minutter, ikke sant? Sånn sett er karaoke et fenomen i tiden.
At karaoke kom fra nettopp Japan er nok heller ingen tilfeldighet, ifølge Johnson.
– Den japanske kulturen er veldig korrekt og streng, og karaoke på byen blir en viktig arena for å bryte litt med mønsteret ettersom det er en veldig sosial ting som bare er moro. Japansk tankegang er godt på vei over til oss også, så du kan si vi trenger karaoke like mye som japanerne.
Sangen får hjul å gå på
For å mette våre behov for å opptre og koble av holder det ikke lenger å begrense karaoke til utestedene. Allerede i november 2001 begynte en karaoketaxi å rulle i hovedstaden, og i fjor høst kom tilbudet også til Trondheim.
– Vi hadde hørt at lignende tilbud andre steder i landet var populære, og da vi begynte å få en del forespørsler om det på sentralen ble det naturlig for oss å satse på det, sier Rune Schevik i TrønderTaxi.
Han kjører byens eneste drosje med karaokeanlegg, og har bare positive erfaringer med det.
– Tilbakemeldingene har vært formidable. Det koster ikke noe ekstra å synge karaoke i drosjen, så da er det desto lettere for folk å prøve seg.
Mange ringer og ber spesifikt om den populære drosjen, men Schevik påpeker at det også går an å sitte på uten å teste sangstemmen.
– Jeg prakker ikke karaoke på folk. Passasjerene ser at drosjen har et slikt anlegg, og de som vil synge får lov til det, sier karaokesjåføren.
Karaoke i lomma
Men taxi er ikke eneste måte å gjøre karaoke bevegelig på. I november lanserte skandinaviske Asono mp3-spilleren Opus med karaokefunksjon.
Produktutvikler Mads Høyby sier at timingen for å lansere en slik mulighet var tilstede, og takker blant annet TV-programmet _Idol_for gode salgstall.
– Karaoke var litt harry for noen år siden, og det er først nå det har begynt å bli stuerent. _Idol_har nok vært en viktig faktor for å revitalisere karaoke og har hjulpet på å gjeninnføre det som en trend. Nå tar både unge og eldre med seg karaokeutstyr på fest, og med Opus er karaoke blitt mer bærbart og lettvint, forklarer han.
Høyby legger selvsikkert til at han tror andre produsenter vil følge etter:
– Det er jo slik trenden er. Vi leker nå selv med tanken om å putte samme programvare inn i en mobiltelefon.
På det området blir ikke Asono først. Den taiwanske mobiltelefonprodusenten DNET lanserte nemlig nylig modellen DGP-100, hvor musikkakkompagnement og dansende sangtekster lar den sangsugne utfolde seg mellom SMS-ene.
Fra sang til film
Når idemakerne til slutt går tomme for steder å putte karaoke, kan vi kanskje forvente å se ideen tatt med videre i nye underholdningsformer, noe vi kan se opptakten til i USA. I 2003 introduserte utestedet The Den of Cin i New York sin nye attraksjon; movieoke. Opphavskvinne og filmskaper Anastasia Fite lar stedets gjester utspille kjente filmscener oppe på en scene, mens filmen vises uten lyd på lerret bak.
Om noen år snubler kanskje ringens beduggede brorskap rundt på en scene på Frakken en torsdag kveld?
