En a-ha-opplevelse
Lerkendal, a-ha med Minor Majority og Ane Brun, fredag 25. august
KONSERT
Ganske så presis klokka 20.00 gikk Ane Brun på scenen. Noe bedre, men fortsatt ikke rock 'n roll. Ane er flink, hun, vakker på plate og på klubb, men stadion kler henne dårlig. Publikum er uinspirert helt fram til de første akkordene til monsterhiten «Lift Me» berører luftmolekylene. Det går et lite «åååhhh» gjennom stadion før stemningen atter er uinspirert.
21.08 kommer tre smilende gutter – jeg sier gutter og ikke menn, fordi de ser ut til å sitte fast i tjueåra, alle sammen – på scenen. Stemningen er avslappet, og smilet sitter løst. Det tar ikke lang tid før publikum gjenkjenner riffet til «I've Been Losing You_»,_og det er plutselig trangt om plassene på matta.
Det tar en stund før alt sitter som det skal. Morten tar seg sedvanlig til øret i tide og utide for å justere monitor, og vokalen faller litt tilbake for Paul og Magnes gitarer.
De er like fullt et fascinerende syn på scenen. Paul er for kvelden usedvanlig engasjert, og er den av de tre som lever seg inn i musikken. Morten oppfører seg litt som om han er i et øvingslokale, lener seg litt fra side til side mens han fikler med øreproppen sin. Magne er på sin side travelt opptatt med å spille på sine forskjellige instrument, dypt konsentrert.
a-ha spiller hele tjue låter, og da nesten bare hits. Med rekka «I've Been Losing You», «Stay On These Roads», «Celice» og «Weight of The Wind» fra start, avslører de en solid katalog å plukke låter fra. Konserter skulle nesten vært som skihopp, i den forstand at om de første hopperne har feil fart, så får de hoppe på nytt til slutt. Jeg skulle gjerne hatt de fire første på nytt med samme intensitet som først inntreffer ved «East of The Sun West of The Moon». Herfra og ut eier a-ha Lerkendal.
På «Hunting High and Low» kom kveldens første skikkelige allsang. Stemningen blir ikke dårligere når neste låt ut er «Take On Me», men kveldens kanskje vakreste øyeblikk er når Morten annonserer «Crying in The Rain», og Ane Brun kommer dansende inn på scenen. To av Norges beste stemmer kler hverandre nærmest perfekt.
Andre høydepunkter var James Bond-låta «The Living Daylights», «Sun Allways Shines on TV» og «Minor Earth, Major Sky».
Morten synger nesten like bra som på plate, innimellom er Paul genial på gitar, og Magne fleiper med publikum både på norsk og engelsk. Man er verdensstjerne, må vite. Nesten litt synd at de sløser vekk sine to eneste konserter i landet på trøndere, sunnmøringer og Reitan.
