En dag med Olava
En brunhåret jente fra Lillehammer er på vei opp i musikkverdenen. Vi fulgte henne på Bylarm.
Kulturreportasje
– Er det dere som er fra studentavisa?
Hun neier mens hun hilser – en av Ingrid Olavas mange sjarmerende særegenheter.
– Dere kan egentlig bli med bak her med en gang. Jeg skal møte Espen Thoresen kvart på tolv.
Takkskalduha Vaersaagod
Lillehammer-jenta med det klingende navnet har begynt å få sving på artistkarrieren. I fjor spilte hun på Quartfestivalen og Slottsfjellfestivalen, men dette er hennes første Bylarm. 16. februar bærer det dessuten av sted på turné med Madrugada-vokalist Sivert Høyem.
– Han hørte meg spille på Kampen Bistro i Oslo. Etter det inviterte han meg til å være med på plata si, og nå skal jeg reise rundt og varme opp for ham.
Vi følger Olava gjennom hotellets restaurant, og inn i peisstua. Ledninger og skjermer er spredd rundt i rommet som fungerer som Kanal 24s provisoriske studio. Her sørger Espen Thoresen Vaersaagod Takkskalduha for formiddagsunderholdningen, og i dag skal Ingrid være en av artistene. Først er det akkurat nok tid til å smake på den sunne fiskeprofilen Bylarm fronter i år. Eksportutvalget for fisk har sett reklamepotensialet i festivalen, og serverer lekre fiskeretter. Olava forsyner seg tilsynelatende helt uanfaktet av at hun skal på lufta hvert øyeblikk.
– Jeg tar bare ting fra minutt til minutt i slike situasjoner. Jeg har vært på studentradioen før, men dette blir jo annerledes.
Ingrid er på, og Espen legger merke til følget hennes.
– Hvem er de to gutta med kamera og notatblokk?
– De er fra studentavisa, og skal følge etter meg i noen timer.
– Særlig. Det der er bare noen kompiser du har betalt, så du skal få oppmerksomhet.
Venninner med talent
Ingrid Olava er ikke bare soloartist. Hun er også eneste jenta i åttemannsbandet Shit City, som hun tidligere har beskrevet som en «fantastisk avveksling fra det ensomme livet som soloartist». I motseting til Ingrid fikk ikke countryrockerne plass ved årets Bylarm.
– Klart det er kjipt at de ikke kom med, men jeg har min egen musikk som første prioritet. Shit City er et sideprosjekt, påpeker hun. Når Ingrid snart drar på tur med Høyem blir det lite tid til overs, selv til et sideprosjekt. Det bekymrer ikke Ingrid nevnverdig.
– Vi hadde uansett ikke planlagt å gjøre noe i den perioden jeg skal på turné, så det ødelegger ingenting. Men i mai skjer det ting, da kommer vi med cd, sier hun opprømt.
I Kanal 24s midlertidige studio ebber Ingrids siste tone ut.
– Det var bra! Og det var bra det var bra, så slapp jeg å late som jeg synes det var bra, utbryter Thoresen. Alle ler.
Etter at representanter for Bylarms motstykke, Spylarm, gjør seg ferdige, er Marthe Wulf nestemann ut på Kanal 24.
– Jeg vil bli igjen og se på Marthe, utbryter Ingrid.
– Vi delte scene en gang, og etter det har vi blitt gode venner.
Vinnende vesen
Venner er tydeligvis ingen mangelvare for Ingrid Olava. De timene vi skygger henne neier og håndhilser hun med minst et dusin gamle og nye kjente. Men hun føler ikke at hun er nødt til å være ekstra hyggelig mot alle de viktige personene som er på et slikt treff.
– Jeg har aldri vært glad i å selge meg selv, og nettopp derfor har jeg brukt lang tid på å komme dit jeg er nå. I begynnelsen ble jeg invitert på spillejobber av folk jeg kjente, og så har det utviklet seg derfra.
Ingrid Olava har uansett en svært vinnende personlighet. Hun virker oppriktig glad for å møte folk; der andre setter opp påtatte smil, neier hun vennlig.
– Det er jo generelt viktig å være hyggelig mot folk.
Orker ikke skille seg ut
– Hun synger så fint!
Ingrid står med hendene foran munnen, og ser beundrende på Marthe Wulf på scenen. Venninnen sin sang er fengslende, men den stadig økende menneskemengden i rommet stjeler oppmerksomheten. Flere kameraer kommer til. Byrådsleder i Oslo, Erling Lae og festivalsjef Erlend Mogaard-Larssen skrider inn i peisstua. Neste års Bylarm-by skal kunngjøres, og vi rekker å høre et lite overraskende «Oslo» bli nevnt idet vi flykter fra den overbefolkede peisstua.
– Jeg vet i grunnen ikke hva jeg hadde jeg gjort om dere ikke hadde vært her, sier Ingrid.
Vi slår oss ned ved et bord. Innimellom den hyppige vennehilsingen og telefoner fra en lokal journalist, tar Ingrid seg tid til litt småprat.
– Unnskyld, har dere bestilt noe?
Det er hovmesteren som er kommet bort til bordet vårt. Han påpeker høflig at her er det spiseplikt. Ingen har tenkt over at vi befinner oss i restauranten, og siden verken mage eller lommebok har spesielt lyst til å spise her, beveger vi oss vekk. Vi avtaler å møtes en time senere. Ingrid vil ha litt tid alene til stemmeoppvarming.
Matprat
I forkant av årets Bylarm har den høye andelen jenter av typen singer/songwriter vært i fokus. Med piano og følsomme, egenskrevne låter havner også Ingrid Olava, om enn noe ufrivillig, i den kategorien. Selv har hun ingen planer om å skille seg ut. Hun synes det blir for dumt å skulle endre noe ved seg selv bare for å skille seg fra andre.
– Jeg ønsker bare å være en artist. Jeg har det jeg har, og er bare glad for at folk liker musikken min.
Da vi møter Ingrid igjen er det fortsatt en god stund til konserten halv fire. Artisten øyner muligheten for en liten matbit, og etter litt leting rundt Trondheim Torg kommer hun omsider i havn med et rundstykke og en smørpakke. Vi diskuterer mat og lønn.
– Jeg får 3000 kroner for å spille her. Det meste går til å dekke utgifter som reise og lydmann.
Før hun kjapt legger til.
– Men jeg har da til smør på brødet òg!
Vi kikker synkront på den noe stusselige formiddagsmaten, og Ingrid skjønner med ett hvor treffende kommentar det var.
– Der har dere overskriften deres, utbryter hun lattermildt.
Showtime
Bak scenen i VG-teltet gjør Ingrid unna de siste forberedelsene før konserten starter. Vi får øye på det enorme varmeapparatet, og sender en takknemlig tanke til arrangøren. Benkradene rundt oss fylles opp, men det er fortsatt langt fra fullt. Halv fire torsdag ettermiddag er utvilsomt ikke primetime på Bylarm. Ingrid Olava går ut på scenen med et sjenert smil. Stillferdig setter hun seg ned bak pianoet og hilser. Publikum snur seg mot scenen og lytter.
