En neonfarget gammel mann
En mindre flatterende oppsetning av et litterært mesterverk skal man lete lenge etter.
FORESTILLING
Den gamle mannen og havet – Trondheim Sjøbad – 27. august
Scenen er lagt til Trondheim Sjøbad, en bortgjemt badekai på andre siden av toglinja. Dramatisering av Den gamle mannen og havet skal finne sted under åpen himmel. En skildring av menneskets uovervinnelige kamp mot naturen. En gammel manns ønske om å utrette noe stort.
Man skulle tro at utfordringen i å dramatisere et slikt verk lå i Hemingways nesten overdrevne skildringer av omgivelsene. Idet Panter Tanter Produksjoner begir seg ut på tolkningen av verket, skal den første utfordringen derimot ligge i kreasjonen som skal forestille fisken i handlingen. Sammensveisingen av netting og metallbøyler, som den foregående dagen viste seg å ikke kunne sjøsettes likevel. De oppmøtte blir derfor oppfordret til å se på fisken, eventuelt ta på den og forestille seg at den ligger i sjøen.
En annen utfordring, denne på publikums bekostning, er at store deler av skildringene i boka fremføres av et gaulende talekor godt over pensjonsalder. Kroppsformer som aldri burde se dagens lys, ikledd obskønt badetøy i ulike nyanser av neon. Synet av en eggformet kvinne med turkis badedrakt og blått gevir på hodet får en til å tenke at den uovervinnelige kampen mot naturen ikke nødvendigvis utspilles på havet. Slaget er åpenbart tapt allerede.
Som for å gi alle en rolle er det ikke mindre enn fjorten eldre menn og kvinner som skriker ut den gamle mannens indre dialoger. De ser på hverandre i usikkerhet. Som under en teateroppsetning på barneskolen. Som for å påse at de ytrer samme tekstlinjer. Dette på tross av at samtlige har stilt med manus på scenen.
Det rørende forholdet mellom den gamle mannen og gutten forsvinner i den monotone dialogen som fremføres av skuespillerne Vidar Brænden og Frank Størseth. Å se de neonfargede pensjonistene komme krypende på alle fire over scenen gjør det vanskelig å finne nerven i verket.
En som derimot kan trekkes frem i mer flatterende ordlag er den argentinske musikeren og danseren Luis Della Mea, som tonesetter stykket, men også forteller Torstein Andersen. Sistnevnte makter å formidle noe av sårheten i sin beskrivelse av den gamle mannen, som riktignok forsvinner idet Egget og co overtar. Da det ble klart at de bare fremførte utvalgte tablauer av handlingen og forestillingen brått var over, var det ikke skuffelse som skyldte inn. Heller lettelsen av å ha tilsynelatende konservative bestemødre.
