En timelang gitarsolo
Daryl Stuermer - Go
Go er 47 minutter instrumental rock fordelt på ti spor. Det er knapt å overdrive å kalle det en 47 minutter lang gitarsolo. Musikken for øvrig er oppsiktsvekkende kjedelig, og stort sett ment å være et bakteppe for soloen. I lengden blir dette smertefullt slitsomt. I mine ører er en gitarsolo ment å bygge på hovedmelodilinjen, og være en artig utskeielse inni en låt, ikke være hovedmelodilinjen, ikke være låten. Stuermer leverer for så vidt godt utførte tonedanser fra elgitaren sin, men de gjør seg best i porsjoner på ett minutt, ikke førtisju.
Coveret lyver ikke. Det er elgitaren og elgitaren alene som står i sentrum. Låtene glir umerkbart over i hverandre i en lang og vond saus av nitrist synthakkompagnement og uinspirerte melodier. Man skulle tro Stuermer hadde kommet over en "lær deg el-gitar"-kassett fra åttitallet, hvor man kan legge på sin egen solo på dørgende kjedelig backingmusikk.
Så gjorde han det, og ga det ut. Dessverre. Det er stille før Steurmer, og når Steurmer slår til, skulle du ønske det hadde forblitt stille. Denne Steurmer er menneskeskapt, og vi bør alle som en gjøre det som må til for å forhindre flere Steurmer av denne typen.
På Daryl Stuermers Go har elgitaren tatt over jobben til vokalen, og det hadde nok blitt langtekkelig og ensformig selv om resten hadde holdt mål.
