En verdig avslutning
Star Wars: Episode III - Revenge of the Sith (2005) Regi: George Lucas
Denne anmeldelsen foreligger i to versjoner. Først den for de som av uforståelige grunner aldri har kommet helt inn i dette Star Wars-universet, og så den for oss andre som har ventet i tre lange år på denne filmen.
For den utenforstående
Der ute i "universet" har krigen pågått i to lange år mellom de som vil redde republikken, og de som vil bryte den opp. De snille ridderne (de med blå, grønne og lilla "lyssverd") kjemper en umulig kamp mot de slemme, og verst av alt; den flinkeste av dem alle er på vei til å bli slem.
George Lucas, som står bak filmserien, har uttalt at filmen er en tåreperse, en "Titanic i rommet", om du vil. Om du takler at de følelsesladde scenene også inkluderer roboter, laserstråler og vulkaner, er det godt mulig du vil like disse. Likevel; her er det nettopp alt dette rom-tullet som står i fokus, og forventer du noe annet vil du bli grundig skuffet.
Konklusjonen blir som følger: Har du ikke blitt grepet av fenomenet Star Wars, kommer du ikke til å bli det av denne filmen heller. Og har du ikke sett noen av de andre filmene, vil du ikke skjønne særlig mye. Det er flott action, da, og kult når den derre greia svevde og det eksploderte og sånn.
Endelig er dagen her! Endelig skal sagaen bli komplett! Ja da, Episode I var kanskje litt kjedelig, og Episode II manglet litt sammenheng, men husk at Episode III vil sy alt dette sammen til en herlig helhet. Det er i alle fall håpet vi har klynget oss til i tre år nå. Innfrir den?
Fortekstene åpner som filmen selv, med "Krig!". Se for deg slagscenene i Troy, og bytt ut hvert menneske med et romskip. Da har du filmens åpningsscene, hvor et fyrverkeri av et spetakkel finner sted over Coruscant. Det er herlig å se at effektene fungerer som de skal, og man kan sikkert se filmen tyve ganger og se nye ting i skjermbildet hver gang (noen tar vel dette som en oppfordring). Dette danker "bil"-jakten i starten av Episode II kraftig, vi elsker det og håper filmen klarer å holde kvalitet og tempo oppe.
Midt inne i all skytingen og eksploderingen befinner Anakin og Obi-Wan seg. Kansler Palpatine har blitt kidnappet av den herlig onde alien-robot-hybriden Grievous, og det er jediriddernes oppgave å redde kansleren. Nede på Coruscant venter en gravid Amidala, og et jediråd som ikke er så begeistret for retningen Anakin har begynt å ta.
Det er bare å gi seg ende over for den første timen av denne filmen. Det er lekkert actionmettet og det ser bra ut, men i motsetning til de foregående kapitlene stopper det ikke der: For første gang i denne nye trilogien er handlingen fokusert og målrettet, og nesten enda bedre: Lucas' varemerke, de elendige dialogene, er ikke lenger så fremtredende. Visstnok skal selveste Francis Ford Coppola ha anbefalt en dialogkonsulent til Lucas, og det er mulig det er dette som har gjort at noen av samtalene nå forløper nesten naturlig. Jeg hadde forventet skikkelig pinlige scener, især de følelsesladde sentimentale fra Amidalas side (den vordende far blir plutselig også vordende sith-lord, hvem ville vel ikke begynt å grine av slikt?), men den gang ei. Jeg må tvert imot ærlig innrømme at jeg ble emosjonelt grepet av Amidalas siste forsøk på å snakke vett inn i gutten sin. Hvem skulle tro at Star Wars var i stand til slikt?
Men hva hjelper en god dialog, om de som fremfører den ikke overbeviser? Alle som husker Episode II vet at Hayden Christensen ikke akkurat var det beste kortet på hånda. Hva når han nå i tillegg skal bli ond? Kan dette gå bra? Vel, ikke vet jeg om det skyldes ekstensiv øvelse eller at jeg ikke kan se forbi hvor kul Anakin er blitt med det halv-lange håret; etter min mening gjør Hayden en betraktelig bedre jobb her enn for tre år siden. Det kommer nok ikke til å hagle Oscar-statuetter, men nå er det i det minste blitt mulig å tro på noe av det han sier. Resten av gjengen gjør også det de skal, og det er bare å bøye seg i støvet for Ewan McGregor. Alec Guinness ville vært stolt.
Nesten enda bedre går det vi alle har lurt på og vært engstelige for: Hva er det egentlig som gjør at Anakin begynner å lefle med den mørke siden av Kraften, og hvordan løses denne overgangen i Episode III? Oppladningen til omvendelsen er vel gjennomtenkt, og man får av alle ting sympati for Anakin. Pokker, hadde jeg vært i hans sted, hadde jeg spurt etter Vader-masken umiddelbart.
Mye av lufta går dessverre ut av ballongen i selve omvendelses scenen . Med ett trykkes all PMS-en i galaksen inn i hodet på Anakin, og han får et humørskifte av en annen verden. Plutselig er all tvil om den mørke siden borte som dugg for solen, og det er klart for å rydde alt som er i hans vei av banen. Dette føles veldig urealistisk (i den grad man kan snakke om slikt i Star Wars), men det veies heldigvis opp utover i filmen, som for eksempel den nevnte grinescenen med en desperat Amidala.
Filmen er på alle måter klart best frem til Anakin aksepterer navnet Darth Vader fra sin nye herre. Den drøye timen som gjenstår mangler litt futt og snert, og selv om den har sine høydepunkt klarer den bare så vidt å holde interessen oppe.
Den lykkelige pastellverdenen vi ble introdusert for i Episode I blir brutalt tatt av dage, og en hel republikks fall er mektig kost. Takket være god musikk (den alltid eminente John Williams), episk filmteknikk (Priset være ILM) og en nådeløs historiefortelling, makter Episode III til slutt å ikke bare sy sammen trilogien, men trilogiene, selv om noen scener avslutningsvis åpenbart kun eksisterer nettopp av den grunn. Det blir litt "slutten av Return of the King" over det, her skal alt avrundes og alle brikker på plass, og selv om det er bra for historien sin del, er det ikke så fengslende som filmen var til å begynne med.
Alt i alt kan man si at III har plukket opp det som var bra i Episode I og II og stort sett gjort dette mye bedre. Tilbake står en verdig avslutning på en saga om makt, lidenskap og eksplosjoner, om den så dør litt ut mot slutten. Hvis du fikk utbytte av I og II er jeg overbevist om at du ikke bare vil like Episode III, men at du vil like den best av de tre. Er du derimot en av de som skyr de nye filmene som pesten, er det tvilsomt at III kan rette opp hele inntrykket. Likevel vil filmens sammenbindende egenskaper og avslørende detaljer kaste nytt lys over hele filmserien, og den kan derfor ærlig talt ikke unngås.
Episode III er hevet langt over sine to forgjengere, og bør sees av alle som liker god action og grandiose historier, og det enten man likte Episode I og II eller ei.
Til slutt noen bemerkninger for den som ennå måtte være i tvil om filmen er verdt kinobilletten (noe den er):
– Jar-Jar er bare til stede i et par scener, og han får ikke engang åpnet kjeften.
– R2-D2 er kulere enn aldri før, og trår til med en masse nye triks.
– General Grievous er alt Darth Maul ikke var, og han kan dessuten traktere fire lyssabler samtidig.
– Akkurat det ser egentlig litt teit ut.
– Obi-Wan rir på et kjempestygt krek av et dyr.
– Resten av effektene er upåklagelige.
– Filmen er allerede en legende i seg selv; den er en av ytterst få fra Hollywood hvor det ikke går bra til slutt.
– Det går ikke bra til slutt.
– Det bør egentlig ikke komme som noe sjokk.
– Siste sjanse til å se Natalie Portman med lengre hår. Hun har gjort en Sinéad O'Connor og gått Skinhead of Horror.
