Enveisbillett?
Ungdommen forlater bygda. Men bygda vil gjerne ha dem tilbake.
SENTRALISERING
– Det handler om muligheter. Og om å ha flere mennesker på samme alder rundt seg.
For tre år siden flyttet Marius Lervik fra Sunndal kommune på Nordmøre for å studere i Trondheim. Han kommer fra Jordalsgrenda, som har rundt 50 innbyggere.
– Det ligger ikke i kulturen på bygda å ta høyere utdanning. Det yrkesfaglige står sterkt, spesielt når det finnes en industriarbeidsplass som Hydro Sunndalsøra i nærheten. Man blir proppa full av bedriftspresentasjoner og propaganda for å ta yrkesfag, og selv mange som har tatt allmennfaglig begynner på fabrikken framfor å studere.
– Vi er oppdratt sånn. Komme ut i arbeid og tjene seg penger. Man er skeptisk til å ta opp studielån.
23-åringen begynte selv på elektrolinja etter ungdomsskolen, men hoppet over til allmennfaglig etter et år. Nå studerer han matematikk og historie, og planlegger å bli lektor.
Færre folk
_«Sentralisering kan defineres som en tendens til at en økende andel av befolkningen bor og arbeider i byer eller større byregioner.»_Dette skriver forsker i Statistisk Sentralbyrå, Audun Langørgen i Samfunnsspeilet, 2007. Han forklarer at myndighetene i Norge har en aktiv distriktspolitikk fordi det er et mål å dempe sentraliseringen. Det er et tverrpolitisk uttalt mål å sikre bosetning i hele landet.
Men det er ikke nok for å snu flyttestrømmen. 2007-tallene fra Statistisk Sentralbyrå viser at de minst sentrale kommunene i landet har hatt en befolkningsnedgang på 3,5 prosent siden 1998. De mest sentrale kommunene har økt innbyggertallet sitt med 8,6 prosent i samme periode.
Mer mangfold på bygda
Røros er et av stedene som har opplevd en utflating av befolkningsveksten de siste årene. Likevel har hjørnesteinsbedriften på stedet bestemt seg for å dele ut penger til ungdom som ønsker å reise ut.
– Tanken er at vi skal ha muligheten til å gå ut i verden, samtidig som vi får et positivt inntrykk av hjemplassen, og får lyst til å komme tilbake en dag.
Ingeborg Guldal nyter godt at stipendordningen, som var en gave fra bedriften til kommunen i anledning bergstadens 350-års jubileum i 1994. Historiestudenten fikk 30 000 kroner til å reise på et seksukers kurs til Israel og Palestina i sommer for å lære mer om politikk og religion i Midtøsten. I år var det fire rørosinger som fikk støtte til faglige reiser til utlandet. Men det er også andre grunner til at hun setter pris på hjemstedet.
– På én måte blir det mer sosialt mangfold på bygda enn i byen, fordi man er mer sammen med forskjellige typer folk, som driver med forskjellige ting. I Trondheim blir det fort til at man finner seg en gruppe som utelukkende består av studenter.
Klassestruktur
Johan Fredrik Rye jobber ved Norsk senter for bygdeforskning på NTNU. Han har skrevet doktorgradsavhandling om hvem som flytter fra rurale strøk, og om hvordan de klarer seg i byen.
– Det er ikke bare forskjeller mellom by og land, her snakker vi også om en klassestruktur. De unge reproduserer foreldrenes kulturelle kapital. Uavhengig av by eller bygd: Hvis foreldrene dine er høyere utdannet har du en større sjanse for selv å ta utdannelse. På landet får dette i tillegg en geografisk dimensjon, fordi det som oftest betyr at man må flytte ut.
Rye mener ungdommene selv er mer nyanserte enn den offentlige debatten, og viser til sin undersøkelse blant avgangselever i den videregående skolen i Fjellregionen, Røros/Tynset:
– De tenker ikke by eller land, men by _og_land. Man vil bruke forskjellige lokaliteter til forskjellige faser av livet. For eksempel sier nesten halvparten av ungdommene at de kan tenke seg å bo i byen mens de er i tjueåra. Hvis de skulle få barn derimot, ønsker en klar overvekt å bo enten på landsbygda eller i et lite tettsted. Det er altså «ja takk, begge deler.»
Urbant ideal
Marius Lervik ser ingen problemer med å oppdra barn i Trondheim. Selv har han ikke tenkt seg tilbake. Men han er enig med Rye i at de fleste ser for seg å vende hjem igjen, - før de har flyttet.
– Etterhvert som tiden går endrer preferansene seg. Hjemturene blir sjeldnere, og bygda blir mer og mer fremmed, bortsett fra familien. Man oppdager at det urbane har mange kvaliteter som man ikke visste om fra før. Man bygger opp et sosialt nettverk, og begynner å se for seg en framtid i byen.
– For noen er nok tanken om at man skal flytte hjem igjen viktig for å ta steget med å flytte ut, skyter Ingeborg Guldal inn.
– Og så forandrer man mening underveis.
– Men er egentlig forskjellen mellom by og bygd så veldig stor?, spør Johan Fredrik Rye.
Han stiller seg undrende til den norske forståelsen av det urbane:
– Spør noen om hva de liker med Trondheim. Sannsynligheten er stor for at de vil nevne nærheten til Bymarka, og det at man kan gå i Nordre og treffe kjentfolk. Oslofolk skryter alltid av Nordmarka. Ellers i Europa framheves det urbane som ideal nettopp fordi det betyr fravær av villmark og landsby. Mens her i Norge er paradoksalt nok fraværet av by, byens fremste kvalitet.
