Et slag for tights og klisjé
TEATER
Studentersamfundets Interne Teater - Knaus - ??. mars.
Det konkurreres i høytflyvende formuleringsfraser på versefot, og klisjeer er heller regelen enn unntaket, i William Shakespeares komedie «Stor ståhei for ingenting». Jeg elsker Shakespeare. Trolig ligger nok storpoeten mye og vrir seg i kista. For eksempel når man såkalt moderniserer Shakespeare, og legger til elementer som slang og saggebukser, eller gjør det om til en musikal. Når et stykke fra 1599 inneholder replikker som «Jeg elsker henne, om hun så var afrikaner!» er det ikke nødvendig å modernisere.
Stor ståhei for ingenting handler om kjærlighet og forvirring. Unge Hero og Claudio skal gifte seg, men den onde Don John har andre planer. Han lurer Claudio til å tro at Hero er utro, og brylluppet blir et kaos. Samtidig fortelles historien om sarkastiske Beatrice og den like frekke Benedict. De krangler konstant, «så lenge hun er på jorden er det helvete i selv et kloster, og folk vil synde med overlegg for å komme dit», men det er en lidenskap mellom dem. De er bare for arrogante til å tørre å innrømme det, både ovenfor hverandre og ovenfor seg selv.
Dette er et stykke for språkelskere. Det parodierer kjærlighetspråkets klisjeer og dramaet som sjanger, men det er vanskelig å traktere replikkene og få versefot til å føles naturlig. Her gjør skuespillerne en utmerket jobb. Særlig er samspillet mellom den ertende Ole Jørgen Holan, i rollen som Benedickt, og Else Camilla Sekne, som Beatrice, godt. De beste scenene i stykket er når disse to får frie tøyler og kan leke seg med ord og sjarm. Jeg tar meg i å glemme den gammeldagse formen når Benedict kaster frem sin kjærlighetserklæring «Jeg elsker ingenting i hele verden mer en jeg elsker Dem, er ikke det merkelig?»
Haakon M. A. Smestad faller også perfekt inn i rollen som Don John. Troverdig, og med god timing og ro i spillet. Rollen som narren bli imidlertidig ikke bekledd av den faktiske narren i stykket, men av Per Koren Nesheim som Claudio. Han har alle de verste replikkene, med pompøse romantiske besjelinger av typen «Tiden går på krykker til kjærligheten har fått sine seremonier». Distansen vi i dag har til klisjeer og Shakespears språk, gjør at jeg knekker sammen gang etter gang når Per stirrer fjernt ut i luften og ytrer sin kjærlighet.
Når dét er sagt holder ikke alle skuespillerne samme kvalitet, og dette gjør at stykket bremses betraktelig. Regien virker noen ganger merkverdig og umotivert. Litt for ofte virker det som om skuespillerne ikke har tenkt over hvorfor de gjør som de gjør. Lyset kunne forøvrig ha vært litt mer naturlig. Selv om det er effektfullt at onde Don John følges av blått og kaldt lys, bærer det preg av å være en barneskoleoppsetning.
Likevel, er det kvalitet over det SiT presterer, både scenografisk, skuespillerteknisk og regimessig. Kostymene står heller ikke tilbake for noe. Det er forsåvidt et billig triks, men gutter i hvite strømpebukser er, og blir, hysterisk morsomt. Det er noe fantastisk som skjer i overgangen mellom bukse og strømpebukse; noe som kanskje ikke løfter en forestilling, men utvilsomt fungerer som igangsetter for latteren i denne komedien.
Jeg slår et slag for gutter i strømpebukse, romantiske klisjeer og Ole Jørgen og Else Camilla.
