Få bukser vil brenne
Thugs, Desperado, Dead Letter Records 2006
Plater
Eller, hvis de gjør det, vil vi aldri få vite det. Vokalist Thomas Ryjord skriker nesten konsekvent uforståelig på plata Thugs. Det taler riktignok til hans fordel at han likevel klarer å overbevise oss om at han mener det. Og han mener det på norsk-engelsk. Tonefallet er nemlig umiskjennelig, og nesten det eneste vokalelementet som bryter gjennom lydmuren på Thugs. Diksjonen er det altså verre med, og man sitter igjen med følelsen av å gå glipp av noe.
Musikalsk er det bedre stilt. Desperado-medlemmene behersker sine instrumenter, og er ikke blottet for dynamisk teft. Den mørke akkorden e-moll setter stemningen og leder oss inn i platas resterende ti spor. Dessverre lever ikke fortsettelsen helt opp til forventningene som blir skapt i begynnelsen. På platas tredje spor «Fehu» sparker riktignok Desperado i gang et kraftig riff som får hardrockeren i oss til å våkne et øyeblikk. Beklageligvis har ikke riffmakerne evnet å lage en melodilinje som kan ligge oppå og komplettere riffet, og helheten brister. Gitaristen slår heller an en åpen akkord som blir hengende, mens vokalisten gjør sine krumspring.
«Fehu» er karakteristisk for Desperado slik de framstår i dag, og blir stående som et symbol på at bandet fortsatt har en del å gå på.
Kritikerfavorittene The Schools_Espionage_ er et mer vellykket album enn Desperados Thugs. The School legger seg tett opp mot de antatte forbildene The Strokes både musikalsk og tekstmessig allerede fra åpningssporet You Belong. Rytmegitaren har med seg bassen på alle fjerdedelsnotene trommeslageren legger ned, mens sologitaristen ikke gjør noen dårligere jobb lenger opp på halsen, hvor han hamrer ut miniriff over en lav sko. Det er fengende, men bandet ville dratt fordel av å porsjonere ut sine ideer mer sparsommelig, og ikke fylle alle låtene til randen. Less is more, heter det vel.
Romlighet i musikken praktiserer likevel The School med hell et par spor senere. «_Pick up the Phone» viser at de kan skape fengende melodier i et klassisk rockeformat. Låta ender sågar med en outro-solo i rene Mick Ronson-stil. _Espionage_s høydepunkter kommer på rekke og rad fire låter framover, til og med «Miss England»._Noe av det som gjør at akkurat denne låta fungerer, er at rytmegitaren ligger litt etter på slaget og skaper et driv som dessverre er fraværende på store deler av The Schools debut. Musikalsk plasserer «Miss England» seg mer i en post-punk-tradisjon enn de øvrige låtene, selv om instrumentene har en varmere tone enn vi kjenner fra for eksempel Joy Division. Tematisk ligger låta lenger tilbake i folkesjela, og «Miss England» er The Schools variant av den klassiske «going back to see my baby»-visa.
Dessverre når ikke de øvrige låtene på Espionage opp til de ovennevnte i verken håndverk eller kreativitet. Dette gjør at albumet i sin helhet framstår som noe frynsete. The Schools første fullengder lover likevel godt for framtiden.
Desperado gruser The School på en røykfull klubbscene, men i platebunken hjemme ligger sistnevnte øverst.
