Farlig babbel
Babel Regi: Alejandro González Iñárritu Paramount Vantage
La oss stige ned å forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier. Sitatet er hentet fra boka Bibelen, og selveste Gud sies å stå bak det. Tittelen til denne filmen er hentet fra samme historie fra nevnte bok, nemlig historien om Babels tårn. Filmen gir et innblikk hvilke konsekvenser språkforvirring og kulturelle fiendebilder har i dagens globale verden. Med gode filmatiske grep viser den hvordan forvirring og misforståelser kan få katastrofale følger.
Hvis du vil bli forstått... Lytt, oppfordres det fra filmens regissør og produsent Alejandro González Iñárritu. Og dette budskapet kommer tydelig fram. Her er det språkbarrierer som gjelder. Tre parallelle historier sørger for belysning av temaet på glimrende vis. En historie er satt til Marokko, hvor en amerikansk turist blir skutt ved et uhell og hennes ektemann strever med å skaffe hjelp, èn i USA hvor turistparets meksikanske barnevakt blir nødt til å ta med seg barna til Mexico, og en i Japan, hvor en døvstumjente strever i livet.
Alle historiene har en sterk nerve i seg og er drivende engasjerende, samtidig som de går direkte på tematikken i filmen. De viser hvordan kommunikasjon og forståelse er livsnødvendig for mennesker, hvordan kunstige skiller og misforståelser skaper fiendebilder og mer konkret hvordan det vestlige samfunnet sperrer seg inne og beskytter seg mot "de andre". Samtidig glimter det en optimisme i bakgrunnen, i scener hvor kommunikasjonen går på tvers av barrierene ser man lyset i enden av tunnelen.
Det er med glede jeg kan konstatere at stadig flere i Hollywood tar sine roller som ikoner på alvor, og blir med på slike prosjekt. For en film som dette får virkelig tyngde, og blir adskillig viktigere når navn som Brad Pitt og Cate Blanchett hiver seg på lasset. Blanchett leverer som alltid varene, og Brad kommer ikke i veien for seg selv i rollen som fortvilt ektemann. Selv ikke sminkørenes forsøk på å skulptere en eldre Pitt er skjemmende. Det er i det hele tatt svært lite å utsette på rollebesetningen.
Regien kan man vel heller ikke kritisere når filmen vant pris for beste regi i Cannes, men jeg har heller ikke en stor trang til kritikk. Håndholdte kamera blir brukt på en slik måte at realismen stråler fram uten at bildet blir for rotete. Om det er noe å klage på så må det være at noen sekvenser blir langdryge, ikke så ille at jeg begynner å kjede meg, men såpass at jeg tenker nå får det være nok. Men akkurat i det disse tankene streifer meg så er søren meg sekvensene ferdige.
Alt i alt er dette en film som problematiserer et viktig tema og samtidig har god underholdningsverdi. Akkurat slik vi liker dem med andre ord.
