Føydale forlag?
Med jevne mellomrom trer noen fram i offentligheten og påpeker det lave lønnsnivået til akademikere under utdanning. Denne gangen har turen kommet til litteraturgransker Jon Rognlien.
Å sparke oppover er en aktivitet han ofte bedriver, og her gjøres det på vegne av litteraturstudentene. Med begrep som «utnyttelse» og «føydalisering av forlagsbransjen» i baklomma raser han mot det han omtaler som forlagenes bruk av maktesløse studenters arbeidskraft.
Tilsynelatende er det flere momenter han utelukker i vurderingen. At det dreier seg om økonomiske spørsmål, har han fått med seg. Men at flere studenter faktisk er villige til å jobbe for den såkalte «luselønna», ser han ut til å glemme. I et stramt arbeidsmarked kan forlagene tillate seg å sette prisen lavt, og betale lite i form av lønn, men mye i form av lukrativ relevant arbeidserfaring. Dette er et resultat av lav forhandlingsmakt hos studentene.
Arbeidet som litteraturviterne utfører er framfor alt kvalitativt. At det kun er Cappelen av de store forlagene som opererer med denne formen for arbeid, demonstrerer at tilbudet lett kan nedprioriteres.
Ideelt sett burde akademikere med nesten fem år på skolebenken bak seg selvsagt fått bedre betalt. Problemet er at ved å forlange høyere grad av økonomisk kompensasjon risikerer man å prise seg ut av markedet slik at færre følger Cappelens eksempel. På denne måten mister de utvalgte muligheten til et verdifullt samarbeid med forlagene, og det er det ingen som er tjent med.
Hvis man videre erkjenner at disse fortjener høyere lønn, møter vi spørsmål rundt lønnstruktur. Hvem skal få hva? Bør man følge et gradualistisk syn der verdien av en akademikers arbeid øker proposjonalt med antall studieår, eller er det bedre å operere med to grupper: studerende og ferdigutdannede?
Avslutningsvis bør det nevnes at praksisen er vanlig innenfor de fleste bransjer. Rognliens fokus på forlagene som syndebukker bør derfor korrigeres. Diskusjonen må utvides til å vurdere om framgangsmåten er god nok på et generelt grunnlag. Bare slik kan samfunnsdebatten nå et saklighetsnivå det er verdt å rette oppmerksomhet mot.
