Fra alvor til spøk
Hitler leker i badekaret, og Goebbels ber en jøde om å ikke ta holocaust som en personlig fornærmelse i en ny komedie. Er tabuenes tid forbi?
HUMOR
Katastrofal postordrebrud
– Det må være lov til å le av vanskelige ting, mener den norske filmskaperen Hisham Zaman.
Han har laget filmen Vinterland, som handler om den kurdiske flyktningen Renas. Isolert i Nord-Norges vinterlandskap, velger Renas å importere et koneemne fra Kurdistan. Dessverre er den kurdiske prinsessen en katastrofe i størrelse XXL. Renas er heller ikke like rik og vellykket som den bestilte bruden håpet på.
– Dette er en film om et vanskelig tema, men jeg mener det bør være tillatt å le av det likevel. Det er viktig å skille mellom det å le med noen og det å le av noen, sier filmskaperen.
Muslimsk selvironi
9. januar lanserte den kanadiske kanalen CBC en ny serie. Little mosque on the prairie er en komiserie om en muslimsk familie som flytter til den amerikanske prærien, der det ikke akkurat er trampeklapp for de nye innflytterne. Serien er laget av muslim Zarqa Nawaz, som håper publikum kan le av muslimer slik man også morer seg med andre folkegrupper. Med andre ord: En muslim som spøker med muslimer.
Professor Birgit Kaare ved Institutt for medievitenskap på Universitetet i Oslo er medredaktør av boken Humor i mediene, og forteller:
– Selvironi blir sett på som noe høyverdig og bra. Man må kunne le av seg selv.
Kaare ser tegn på at de komikerne som gjør det bra i Norge i dag leker med sin egen etniske bakgrunn og lufter fordommer.
– Humorister som Lisa Tønne og Shabana Rheman møter motstand fra sine egne etniske grupper fordi de gjør narr av tradisjoner. Men de får likevel bred aksept for sin selvironi, sier Kaare, og fortsetter:
– Det er nemlig større toleranse for krass humor dersom avsenderen selv er en del av det miljøet man spøker med. Et eksempel er Zahid Ali. Han lager humor om dustete muslimer, men det er umulig å kritisere han for fordommer og rasisme, sier Kaare.
Zahid Ali har tilbrakt adventstiden med nettopp å gjøre narr av dustete muslimer, legemliggjort i en pakistansk skomaker. Ellers i karrieren har han gått på skøyter med sin venn Tjallis, vært Norges første offisielle pakistanske isbader, og utfordret det norske curlinglandslaget med et lag av vaskehjelpere av utenlandsk opprinnelse.
Burmesisk stand up
I Norge i dag synger to generasjoner «ruglete påmfri» på arendaldialekt, mens Harald Eias versjon av KrFs Knut Arild Hareide forsvinner i lys fistel og kraftløshet. Otto Jespersen setter flammer på både bibelen og det amerikanske flagg, og mye står for fall når Are Kalvø og _Hallo i uken_parodierer politikere over en lav sko.
– Ytringsfriheten er i fare dersom man begynner å begrense den. Man skal være respektfull, men det må ikke bli sånn at man ikke kan le og tulle med hverandres særheter, sier informasjonssjef Marianne Røisland i TV 2.
Medieprofessor Birgit Kaare peker likevel på at humor og ytringsfrihet kan komme på kollisjonskurs.
– Noen steder kan humor være meget farlig. Jeg så for en stund siden en liten gruppe standupkomikere i Burma. Det var en hemmelig undergrunnsopptreden, med utprøvende politisk satire. I Norge er standup prat om løst og fast, men for dem var showet et farlig politisk prosjekt, forteller professor Kaare, som mener det må være tillatt å gjøre narr av politikk og makthavere.
Tabuer og folkeskikk
For to år siden valgte Kosmorama å kalle sin nye filmpris for Fant_etter Tancred Ibsens film. Dette gikk ikke upåaktet hen. Taternes Landsforening og Landsorganisasjonen for Romanifolket mente Ibsens film moret seg over taterne på deres bekostning, og utstøtte et samlet ramaskrik. Kosmorama endret til slutt navnet fra _Fant til Kanon.
– Tatere er vanskelig å spøke med. De er et folk som dessverre har blitt plaget gjennom historien, noe som gjør det komplisert å tøyse med dem, tror TV 2s Marianne Røisland.
Marianne Røisland mener det fortsatt finnes mange tabuer, til tross kravet om åpenhet i dagens samfunn. Hun trekker også fram funksjonshemmede som en gruppe det er problematisk å humorisere over. Rikets Røst har fått med seg den svenske komikeren Jesper Odelberg. Han har cerebral parese, og TV 2 har fått mange reaksjoner på disse sketsjene.
– Heldigvis kommer ingen av reaksjonene fra dem som eventuelt burde følt seg støtt. Kritikken kommer i stedet fra mennesker som tar på seg rollen som talsmann, uten å være en del av gruppen det tøyses med, sier Røisland.
– Det er også viktig å påpeke at humor kan bidra til å skape diskusjon og bekjempe fordommer. Vi ønsker selvfølgelig ikke å støte noen, sier Røisland.
Prosjektsjef Charlo Halvorsen i NRKs underholdningsavdeling mener grensene for humor er skjøvet lengre ut enn noensinne.
– Det er veldig få farlige tabuer igjen. Hitler og religiøse ekstremister er i hvert fall ikke blant dem. Enkelte kristne miljøer tenner likevel lett. Jeg mistenker det ofte for å være en slags automatisk reaksjon. Men man er jo ikke unntatt folkeskikk selv om man er humorist, sier prosjektlederen.
Problematisk humor
I 1979 reklamerte svenskene for filmen Life of Brian: «Så rolig att den ble förbjuden i Norge!». Mark Twains omstridte roman Huckleberry Finn_ble misforstått og beskyldt for å være rasistisk. Filmen _Borat har heller ikke hatt en humpefri tur, selv om året er 2006.
Professor Birgit Kaare tror at globaliseringen har gjort humor til ytterligere en mer problematisk ytringsform.
– Dette er mer aktuelt nå enn noen gang. Før var humor en relativt trygg sjanger. Avstanden mellom humorist og publikum var kort og det var få komplikasjoner. I dag har publikum blitt en internasjonal størrelse, og humor spres over hele verden. Mottakeren risikerer derfor å være fra et annet land og en annen kultur enn avsenderen, og dette kan skape misforståelser, forklarer professoren.
Kulturelle avstander eller ikke. Selv om grensene for humor er uklare, finnes det enkelte ting som fortsatt ikke er lov. «It's a nigger, ooh» utbrøt Michael «Kramer» Richards under et standup-show, som kulminerte i at publikum går, mens Richards ropte «That´s what you get for interrupting the white man!» og litt flau og fortumlet gikk av scenen. Og vi kan heller ikke synge om negergutten og hottentotten Hoa som «hadde fjær på hodet sitt og ring på tommeltoa» med god samvittighet lenger. Men så ble det også krise da TV2 for lenge siden sendte en sketsj der noen var utkledd som prester.
– Jeg var på et kurs der en israelsk forsker hadde gjort et doktorarbeid på humor og holocaust. Det er vanskelig å si at «sånn skal vi ha det, og sånn skal vi ikke ha det». Men det handler som oftest ikke om hva som sies, men hvordan, oppsummerer humorprofessoren.
