Frihetstegneren
BOK
Det er mange grunner til å gå over streken. Denne boka representerer et tradisjonsrikt stykke norsk pressehistorie. Samtidig er den aktuell, både på grunn av fjorårets debatt rundt Muhammed-karikaturene, og fordi Dagbladets Finn Graff nylig ble frikjent av Pressens faglige utvalg etter en klage fra den israelske ambassadøren. Dette var første gang en avistegner ble klaget inn for utvalget, men medlemmene var enstemmige i sitt syn på at Graffs karikaturtegning av Israels statsminister Ehud Olmert som nazikommandant ikke var i strid med god presseskikk.
« Satiren må kunne både såre og krenke», sa PFU-leder Odd Isungset etter avgjørelsen.
Over streken presenterer 67 tegninger fra tolv av våre viktigste tegnere, blant andre ovennevnte Graff, VGs Morten M og Roar Hagen, og Inge Grødum som jobber for Aftenposten. I tillegg er det interessant å bli kjent med andre og mer ukjente kunstnere, som leverer sine bidrag til regionsaviser og mindre opplagsrike utgivelser. Hver karikatur er ledsaget av en tekst hvor tegneren forteller om tanken bak motivet, og reaksjonene i etterkant. Sammenlagt gir boka nok luft til et raskt dykk under de siste tretti års politiske vannflate i Norge. Ikke dypt, men dypt nok til å se at bunnen er kupért og grumset. Spesielt fornøyelig er Roar Hagens satire over Thorbjørn Jaglands overtakelse av statsministerrollen i 1996, hvor det ikke levnes noen tvil om hvem som blir mor under den politiske jomfrufødselen. Boka gir også historisk valuta, ved å gløtte inn i kaldkrigproblematikken, Midtøstenkonflikten, og nittitallets franske pøvesprengninger i Stillehavet. Marvin Hallerakers karikatur av Jaques Chiraq stadfester virkelig at presidenters femtiårskriser kan få langt mer alvorlige konsekvenser enn vanlig. Et annet høydepunkt er Graffs tegning av Sovjetunionens generalsekretær Leonid Bresjnev som hund, akkompagnert av en historie om hvordan han ble invitert til den sovjetiske ambassaden. Etter god mat og masse drikke kom føringsoffiser Titov med budskapet sitt; « Kan du ikke vær så snill å tegne Bresjnev litt penere?»
Anders Giæver åpner boka med å påpeke at journalister og redaktører alltid må ta hensyn til formålsparagraf, norsk lov og pressens etiske regelverk, og dermed står i en mer bundet posisjon enn tegneren. Journalisten skal søke sannheten. Avistegneren visualiserer sin subjektive oppfatning ved å utvide, overdrive, og sette den opp ned. Tegneren er den eneste som kan motsi sin egen redaktør på lederplass, og har den frieste stillingen i norsk presse i dag. Samtidig skapes et dilemma over hva som bør tegnes, og hva som bør unngås for ikke å krenke mennesker og folkegrupper. Roar Hagen illustrerer problemet på side 59: «Man er da høflig», sier tegneren, mens han kapper av seg hånda.
Over strekenanbefales fordi den presenterer en intelligent, nødvendig og morsom del av norsk pressehistorie. Men mest fordi avistegningen forsvarer ytringsfriheten, i et stadig snevrere offentlig rom for debatt.
