Frustrerte herrer
Ricochets - Isolation (Kong Tiki/Playground)
Ricochets fra plankebyen Fredrikstad er tilbake med sin tredje fullengder Isolation. Etter hyppig omtale som et av Norges aller beste liveband, noe undertegnede kan bekrefte, er det med en dose spenning at man tar på høretelefonene for å høre om bandet har greid å feste dette til taperullene.
Etter et par gjennomlyttinger er det godt å få bekreftet at mye av livestemningen er til stede på plata. Råheten i Trond Andreassens stemme, de skitne gitarene og trøkket i kompet er ikke blitt forringet av å bli komprimert ned til en liten plastskive.
Rent musikalsk er dette et flott album, selv om det ikke er verdens mest spennende utgivelse. Orgel og piano er mer framtredende i lydbildet enn på forrige album. Dette gir et veldig kompakt og tøft uttrykk under Alex Kloster-Jensens ville garasjerockriff på gitaren. Det låter rett og slett skittent av Ricochets, men i positiv forstand. Likevel er det ingen tvil om at der bandet tidligere gikk rett i strupen, løper de nå kanskje et par runder rundt i ringen før de tar tak i deg.
Tekstene speiler den desperasjonen som finnes i Trond Andreassen sin strupe, og det er ikke akkurat de lykkeligste gutta i gata som kommer til orde på Isolation. Dette er outsidernes talerør. De som har draget på dama, men likevel blir dumpet.
Sanger som skiller seg særlig ut er åpningssporet «Cold Outside» og tittellåten «Isolation», som er veldig fengende, om så noen av rimene mot slutten av låten nærmer seg det vi kan kalle nødrim.
Ricochets har laget et tredjealbum som tangerer de to foregående. Tematikken går igjen i alle tre, men ikke tro at guttene isolerer seg av den grunn.
