Funky banaliteter
_Pick A Bigger Weapon_av The Coup
(Epitaph)
The Coup lager etter sigende feststemt hiphop med politisk slagside. Det første som slår en ved første gjennomlytting er det ettertrykkelige elektroniske lydbildet. Som de fleste andre som har forsøkt seg med elektrofunk de siste årene, bykser DJ Pam mellom ytterpunkter. Fra og høres ut som et Funkadelic der medlemmene er byttet ut med androider, i «We Are The Ones», virrer han seg i «Laugh/Love/Fuck» inn i en hengemyr der alt høres ut som lydsporet til Crash Bandicoot. På sitt beste er det fordømt dansbart, på sitt verste sterilt som en kaffebordbok om interiørdesign.
Selv om Boots er en relativt habil MC, framstår tekstene hans som nok et eksempel på de banale politiske pinlighetene som tydeligvis gjelder i backpacker-leiren om dagen. Litt Irak-krig, litt skråling om at Bush er teit, krydret her og der med retningsløs hoppsasa det er umulig å få noe fornuftig ut av. I så måte er det lite sjokkerende at The Coup er signet på Epitaph; samme type Rød Ungdom-lyrikk ligger som kjent labelsjef og Bad Religion-gitarist Brett Gurewitz' hjerte nært.
Det er lite annet enn prisverdig å gå i fotsporene til størrelser som Public Enemy, men fallhøyden er desto større – noe Boots beviser etter beste evne ved å lirke inn halvhjertede ordspill i tide og utide. Denne strategien gjør lite annet enn å underminere tekstmaterialet og tømme dem for all potensiell politisk sprengkraft. Like problematisk er det enorme spriket mellom beint fram lystige beats og forsøksvise protestsanger; etter at Dälek smadret verden med det agitatoriske tordenskrallet Absence,__sørger produksjonen på denne platen bare for ytterligere å fordumme et allerede skralt forsøk på å si noe substansielt.
Dansbar musikk har ikke generert opprørstendenser siden Fela Kutis dager. Pick A Bigger Weapon er politisk mislykket og musikalsk ujevn.
