Gentlemen av gull
Heine Totland og Gisle Børge Styve, Storsalen 16. oktober klokka 2200.
Tekst: Eva Therese Grøttumm, Ingrid Kristine Aspli
Ett døgn etter at stripperne har gått hjem, og på samme tid som at fulle Timbuktufans pisser i hagene til Dødens dals snart dauhørte naboer, tar nordens beste kamelimitator plass på scenen i Storsalen.
– Kan eg få syngja ei audmjuk vise om meg sjølv til kvinnene her i huset? spør Gisle Børge Styve.
Endelig en gentleman.
– Hey girls, gather around - det betyr samle dokker ikring meg, sier Styve.
Publikum er forelska i kjærlighetssorgens handyman. På første rad drar småbarnsmødrene opp mobilkameraene.
– Tusen takk for at dere har valgt oss, sier Styve.
Og det skulle ikke publikum angre på. Vi fikk alt vi ville ha, og alt vi ikke hadde tenkt på at vi kunne få. Det er nemlig duoens misjon å få publikum med på sanger de ikke visste de kunne. Og vi er med fra første stund.
Latteren sitter løst når Heine Totland bestemt mener at Styve ser ut som en kamel. Styve tvinges til å avsløre at han faktisk er nordens beste kamelimitator, og han viser seg å ikke være så verst til å imitere trøndersk elg heller - eller Barry White. Småbarnsmødrene sukker henført - og det samme gjør vi.
Til mer latter utfordrer Totland trønderrocken med den mindre kjente sjangeren bømlosoul. Den vestlandske versjonen av «If you don't know me by now» viser igjen at duoen har langt mer å fare med enn humor, men publikum får ikke mye tid til å fordøye verken Styves fantastiske pianospill eller Totlands stemmeprakt før de to hiver seg ut i en improvisert, tysk musikal.
En del musikalsk stjerneopptreden, en del selvironi, en del improvisasjon. Ballett, opera og marsj kuliminerer i at Styve kommanderer Totland opp på den høye C.
– Det veit du at eg ikkje klara, sier han.
– Det kan gå!
– Det seie du alltid...
Totland prøver for hundreogfemtiende gang. Det gikk ikke denne gangen heller, men det er ikke mulig å skuffe publikum nå. Tiden er kommet for Purple Rain - plata, ikke sangen.
– Vi har ambisjoner om å lære oss hele plata, men vi har ikke kommet så langt. Flaks for dere, ler Totland, før de fyrer i gang med tre på rad:
Darlin' Nikki, When doves cry og I would die for you - ingen av dem står tilbake for originalen.
Så kommer nummeret mange i salen har ventet på. Radarparet har allerede gjort sin versjon av Queens «Bohemian Rhapsody» kjent gjennom fredagskveldens Beat for Beat. Nummeret framføres på upåklagelig vis, og publikum savner verken kor eller gitarist når Totland kaster seg ut i en forrykende luftgitarsolo.
Totland og Styve får for alvor vist hva de er gode for med The Hollies' «He Ain't Heavy». Publikum både jubler og fryser på ryggen - og Totland er tydelig rørt når han ber hele publikum om å bli med ned på hotellet.
Publikum krevde ekstranummer og fikk en herlig versjon av «Let the Good Times Roll», samt en bursdagssang for Totland og en uforglemmelig plystreversjon av The Muppets Shows «Mahnamana».
Konserten avsluttes med velfortjent stående applaus og trampeklapp. Hele Storsalen er sjarmert i senk - ikke bare småbarnsmødrene. Bak meg sier en voksen mann lavt «én sang til, én sang til».
Ja - gi oss én sang til.
