Halvfullt fra Jackman
Pål Jackman har tatt pause fra filmregi og skuespill for å gi oss et nytt album. Det skal vi være takknemlige for, selv om det ikke når helt til topps
Jackman - av Pål Jackman
(Checkpoint Charlie Audio Productions)
Jackman har brutt med det kritikerroste og annerkjente Wunderkammer, og slått seg sammen med sin bror Morten Jackman og bassist John Lilja, begge to bunnsolide musikere med begge beina godt plassert i musikknorges innerste kretser.
Resultatet er et album med stor variasjon. Det går i bølger mellom rolig og sart jazz-melankoli som kan minne litt om Big Bang på sitt mest fløtepusaktige, til en rå øst-Europeisk sigøynerpunk-lyd som noen kjenner fra Wunderkammer og andre kan kjenne igjen i stavangerrockerne Kaizer Orchestras beslektede lyd. Til tider kan vi også ense litt av Deep Purples mektige lydbilde som bygger opp under en enorm vokal, dog i en noe mindre skala enn de fordums arenarockerne, men likevel så vidt verdig sammenligningen. Noe av dette fungerer veldig godt, mens noe er mindre vellykket.
Albumet begynner tamt, og alle som har sittet i mørket og sitret etter denne nyutgivelsen fra lokomotivet bak Wunderkammers geniproklamerte rytmer, vil nok fort kjenne at hjertet synker ned mot magen og plumper ned i magesyra. Mens spente nye lyttere nok vil heve ett øyenbryn eller to og tenke sitt om disse folka som har sitret etter dette. Men, uansett hvilken side du skulle befinne deg på, fortvil ikke! – For på tross av en slapp innledning, så er dette albumet spekket med snacks for øret, og til tider når det opp mot dets uungåelige sammenligningsobjekt.
Men, la det være klart at dette er noe helt annet enn Wunderkammer. Det skal det jo også være, og det proklamerte vindunderbarnet Pål har nå klart å spille seg over på andre strenger, og viser med denne musikalske utfoldelsen av et album at han har et vidt spekter å spille på.
Låtene er svært varierende i kvalitet og uttrykk, personlig foretrekker jeg den Jackman vi hører på det mørke og fantastisk herlige fjerdesporet «wordly doubt», mens det jeg hører på den melankolske og sarte «wish I'd shut you up» (spor en) er en smule pretensiøst og tamt for undertegnede. Det går i det hele tatt mye i rykk og napp med dette albumet, for eksempel så er sjette sporet «i shook real bad» en virkelig nydelig, nedtonet jazz låt, mens spor åtte er en relativt kjedelig og platt Stones-inspirert rockelåt, femte spor «te helvete med stil» kan nærmest virke som en rolig Kaizers låt, mens tredje-sporet «funk descending» er en underlig mektig låt med en rask og funky rytme som akkompangeres av ropende koring fra trommeslager Jackman. Her har broder Pål kanskje lært noe av Jack White, nemlig at det å la trommeslagende søsken få prøve seg vokalt kan være fruktbart. Jeg tenker da på Meg Whites plagsomme, men også til tider treffende vokal i the White Stripes. En beskrivelse man også kan bruke om bror Jackmans koring; rått stygt, og i stor kontrast til Påls melodiøse røst.
Albumet avsluttes av et ni minutter langt liveopptak av «Smertens sang», som er en godbit for spesielt interesserte. Men som nok blir litt drøy for andre.
Alt i alt kan det sies at dette er et album som vakler på bunnsolide låter. Variasjonen er stor, og dessverre går det på bekostning av albumets helhetsfølelse, og gjør at man sitter igjen med ett litt rotete inntrykk av ei plate som godt kunne vært enormt god. På mange måter virker det som om Jackman prøver å gjøre alt på en gang med denne skiva, og det er vanskelig, også for lytteren.
Det er mye bra her, låter med fengende mørke sigøynerrytmer og med en vokal som smelter i øret, og på sitt beste er albumet rått og vidunderlig, men det holder ikke helt til mål, og man sitter igjen med et bilde av ei litt halvferdig plate, dessverre.
