Harstads kanon

Johan Harstad valgte følgende bøker:

Jan Kjærstad -Forføreren (1993)

Tomas Espedal - Biografi / Dagbok / Brev (1999/2003/2005)

Gunnhild Øyehaug - Knutar (2004)

Jan Erik Vold -Mor Godhjertas glade versjon. Ja (1968)

– Jeg mener at han har valgt ut fire gode tekster, sier Fjørtoft når han ser titlene.

– Harstad har plukket ut verker fra fire moderne norske forfattere, som enda er aktive, og to av dem er forholdsvis nye verker. Harstad har valgt å legge vekt på forfattere som skriver en annen type litteratur enn seg selv og blant dem er det kanskje Jan Kjærstad som er mest ulik, mener Fjørtoft.

– I alt har han valgt ut gode tekster, og det er positivt at han ønsker å formidle litteratur som ikke er av de største bestselgerne, der både kortprosa og en diktsamling er representert. Utvalget kan kanskje hjelpe folk til å få øynene opp for tekster som ellers ikke er så godt representert gjennom media. For tiden foregår en stor kanondebatt, der både anmeldere og de som jobber med litteratur må tenke gjennom sine kvalitetskriterier for hva som er god litteratur. En slik utvelgelse er derfor veldig aktuell.

Her kan du lese Johan Harstads begrunnelser for hvilke bøker han valgte:

Jan Kjærstad - Forføreren

Harstad:

Av de enkle grunner at denne romanen:

a) handler om å tenke stort, virkelig stort (hvilket er viktig for studenten å forsøke å gjøre der hun traver rundt på Gløshaugen og Dragvoll).

b) handler om NRK - dvs hovedpersonen lager en sagnomsust TV-serie (og studenter liker gjerne å se på TV).

c) har en hovedperson som blir klokere hver gang han har sex (slik man gjerne liker å tenke man blir, selv om det gjerne er det motsatte som er tilfellet, men det er i det minste en optimistisk/opportunistisk tanke).

d) er en storslått fortelling som på nokså revolusjonerende vis knytter sammen over seksti fortellinger om én og samme mann, på en måte som tvinger leseren til å revurdere sitt forhold til kausalitet.

e) også er en vakker kjærlighetshistorie.

f) handler om en person som lykkes (i motsetning til de fleste karakterer i norsk litteratur, haha).

g) bærer helt klare tegn på at forfatteren har lest mye Carl Barks Donald Duck-historier, er denne romanen herved pensum.

Forresten, på slutten av nittitallet rådet nyminimalismen. En del sure stemmer mente da at Kjærstads lerret var for bredt, at det ble mye og omstendelig detaljhelvete osv. Leser du denne boka og blir møtt med den slags, kan du bare svare «Oh, that's so nineties».

Fjørtoft:

– Kjærstad er et morsomt valg, siden han tidligere har blitt kalt en postmodernist. På grunn av den store informasjonsmengden kan det hende at romanen ble bedre mottatt i utlandet, enn her i Norge. Alle verkene Harstad har valgt ut hander om å utforske hverdagen. I kontrast til de andre verkene, skriver Kjærstad mer om den klassiske romanhelten. De andre forfatterne tar opp temaer fra en norsk virkeligehet.

Tomas Espedal - Biografi / Dagbok / Brev

Harstad:

– Dypest sett er dette tre bøker, men nylig samlet i én pocket, og dermed får det passere som én bok. Espedal er en av mine absolutte favoritter innenfor norsk samtidslitteratur. Om denne utgivelsen kan jeg kort og greit sitere fra baksideteksten, som jeg er aldeles enig i: «Espedal er en sjelden blomst i vår samtidslitteratur. I tre usedvanlig velskrevne bøker (...) gir han av seg selv, blottstiller de innerste tankene, setter ord på det personlige - uten å bli for privat». Eller, for å si som anmelder Sigmund Jensen: «Det er komplett ubegripelig at skjønnlitteratur av en så høy kvalitet som det Espedal gang på gang leverer, ikke skal kunne nå et bredere publikum».

Fjørtoft:

– Tekstene til Espedal omhandler livet og skriften, og sammenhengen mellom dem. De handler om en fortellers liv og lesning. Det er lett å se, gjennom de tre forskjellige teksttypene, biografi, dagbok og brev. som er satt sammen.

Gunnhild Øyehaug - Knutar

Harstad:

– En av de desidert beste novellesamlingene de siste tyve årene. Øyehaugs noveller minner om den franske regissøren Michel Gondry (og det er omtrent det største komplimentet jeg kan gi noen). Knutar er rett og slett bare veldig, veldig bra. Det er alt jeg har å si om den saken. Nei, forresten. Som student er du for gammel til å mene at det er vanskelig/kjedelig/unødvendig å lese/skrive nynorsk. Virkelig. Sammen med Jon Fosse beviser Øyehaug viktigheten av to skriftspråk. Igjen et stort kompliment i min bok.

Fjørtoft:

– Gunnhild Øyehaugs ”Knutar” kan være en slags appell til studentene. Novellesamlinga er fylt med humor og den er morsom å lese, samtidig som den er veldig surrealistisk. Under det hele så tar hun opp veldig viktige problemstillinger. Både Espedal og Øyehaug har fått gode omtaler av kritikerne, selv om de ikke selger så godt.

Jan Erik Vold - Mor Godhjertas glade versjon. Ja

Harstad:

– Fremdeles den beste diktsamlingen siden 1968. Når det kommer til hverdagspoesien, grenselandet mellom lyrikken og kortprosaen, er det ingen over, ingen ved siden av. I tillegg, kvier man seg for å lese lyrikk, er dette løsningen, her er det meste klart. Det er mye lykke her inne, og det er mye, mye mørke. Mer enn den har fått kreditt for. Og møter du folk som gjør narr av deg for at du leser dette og sier noe om at Vold bare skriver om loffen og trikken, kan du bare svare. «Oh, that's so eighties». Igjen må man (av uante grunner) si dette på engelsk. Og det var vel på åttitallet at folk ble surmagrete for alvor. Eventuelt kan man lese Volds samlede kortprosa ("Fra rom til rom SAD & CRAZY" og "Buster Brenner")

Fjørtoft:

– Harstad nevner at «Mor Godhjertas glade versjon. Ja» er hverdagspoesien til Vold og samtidig den mørke Vold, det har han helt rett i. Bak de trivielle motivene ligger en seriøs tematikk bak, som ikke er så enkel å se.