Heseblesende Bruce
Bruce Willis spiller for uendelige gang en übertøff politimann som bryter lover som om de var flatbrød. Men vi tåler et gjensyn.
Filmen starter rett på sak med en nervepirrende scene der gisselforhandleren Jeff Talley (Willis) mislykkes med å redde et barn og en mor fra en ustabil ektemann. Knust av sorg og dårlig samvittighet flykter han fra Los Angeles og til den lille byen Bristo Camino i Ventura County. Her driver han en liten politistasjon der bilkollisjon er de mest dramatiske innslagene. Men idyllen blir selvfølgelig brutt av tre ungdomskriminelle som raner en rikmannsfamilie. Men rike folk er desto mer nervøse, og faren i huset driver en lyssky aktivitet som gjør at han har tatt sine forhåndsregler. Huset er med andre ord et slags Fort Knox. Masse penger inni, umulig å komme ut av. Faren, datteren Jennifer og sønnen Tommy blir derfor tatt til gissel av de desperate ungdommene. Jeff må derfor atter en gang ta på seg forhandlerrollen, og leke helt.
Dette er den franske Florent Emilio Siris første amerikanskproduserte film, og han har et strupetak på regien. Historien er handlingsorientert og blir hele tiden drevet framover av ulike element som gjør at spenningen og neglebitingen stiger. Filmens setting er dyster, huset er mer som et fengsel enn familiebolig. En sammenligning med Panic Room virker ikke helt på avveie. Det er skjulte rom, videovervåkning og hemmeligheter overalt. Intensiteten overholdes også av godt skuespill av de tre panikkslagne ungdommene. Den ene viser seg i tillegg å være et produkt av en dysfunksjonell familie som ble drept foran øynene hans, noe som har satt sitt preg på guttens manglende moral og skyteglade oppførsel. Willis viser atter en gang hvorfor det aldri blir stopp på Die Hard -serien, og gjør en absolutt hederlig innsats som den ekstreme gisselforhandleren. Stemmingen i filmen gir gåsehud og herlige filmfrysninger nedover ryggmargen etter hvert som ungdommene og Willis blir mer desperat. De vil ut, han vil inn. Det nyeste av avansert innbruddssikkert utstyr står i veien.
Plottet blir etter hvert labyrint-komplisert, og noen spørsmål blir i all heten aldri besvart, men dette er nærmest bagateller. Det største problemet er vel kanskje at ungdommene kommer vel lett inn i huset, til tross for alle sikkerhetstiltakene. Hvor er innbruddsalarmen, eller er de 20 overvåkningskameraene bare til pynt? Siden det er en Willis-film er jo slutten lite forutsigbar. Likene ligger strødd og åsstedet ser ut som et katastrofeområde. Man kan kanskje kritisere Siri for å overdrive karakteren Mars (den følelsesløse og mentalt ødelagte ungdommen), og det må sies at det blir mer pastisj og patetisk når han går gjennom flammene som en annen gjenoppstått Eric Draven (fra The Crow) enn skummelt og uhyggelig. Men det er akkurat denne karakteren som også skaper den nerven som løfter denne filmen opp fra politifilmgjørma.
Hostage er en gyser av en politifilm. Historien er ikke revolusjonerende, men Willis og stram regi redder dagen.
