Hva i alle dager?
Tekst: Merete Skogrand
PERORMANCE
Bare back lying. Teaterhuset Avant Garden, Olavshallen, Lille sal, 20. april. Instruktør: Simone Augtherlony
Teaterhuset Avant Garden forteller i sitt program at _Bare back lying_er «en av de mest underholdende forestillingene denne våren». Vel, det er å ta hardt i.
Mens publikum inntar setene, går fire dresskledde mennesker rundt på gulvet, to damer og to menn. Thomas og Lloyd stiller korte og enkle spørsmål til publikum. «Do you come here often?», «Do you believe in love at first sight?» og «Do you have a farm?». De får svar fra publikum, og stemningen løses opp gjennom interaksjonen. Simone og Bibiana gjør imens piruettaktige bevegelser.
Skuespillerne setter seg ned ved et bord fullt av imsdalflasker, før Thomas og Bibiana begynner å danse. Bevegelsene er stakkato, og minner om to tenåringers forelskelseslek – ønsket om å se og bli sett av den andre er kraftig, men det skjer på en tilfeldig og ikke-oppsøkende måte. Dansen er seksuelt ladet, og de klatrer på hverandre som klønete fjortiser.
Rommets bredde og dybde utnyttes godt, og det er fascinerende å være vitne til disse menneskenes kroppsbeherskelse. Stillheten i rommet bygger opp under den flaue tenåringsleken, og gjør den fysiske og psykiske kampen mellom karakterene sterkere.
Lloyd inntar rollen som kommentator, og et lerret spennes opp. De samme piruettliknende bevegelsene vises på film. Lerretet brukes tre ganger under forestillingen, og fungerer som markering av begynnelse, midte og slutt. Bortsett fra dette, har snuttene lite å tilføre historien.
Selvmord og ensomhet blir tematisert, og det alvorlige kommer godt til uttrykk gjennom den kjølige følelsen det store rommet gir. Disse menneskene er alene med seg selv, og prøver å oppnå anerkjennelse hos hverandre ved å lyve. «We’re only lying because we care what you think!», sier Simone. Ikke bry dere om hva vi tenker, bruk heller tilden deres på å utvikle forestillingen, tenker jeg.
Et bord dras fram på scenen, og utøverne inntar juryliknende plasser rundt bordet. Det minner et realityshow på tv. Tonen er ironisk, og det er morsomt at de refererer til en scene som ikke er blitt vist. Men hva er det egentlig de vil?
Skuespillerne vil kanskje mye, eller vil de noe i det hele tatt? Jeg sitter igjen med et inntrykk av at disse har hatt et ønske om å lage en forestilling på to timer, og så kastet ulike formelementer inn i denne tidsrammen og håpet på det beste. Tips: Ikke gjør det neste gang, for dette er stillestående og kjedelig. Enkelte partier oppleves dog som festlige, eksempelvis når alle deltar i en klossete bevegelsesscene. Det ødeleggende er at alt det morsomme har en tendens til å bli dratt ut i det vide og det brede, og dermed blir kjedelig.
Bare back lyin__ger en stillestående forestilling som går i alle retninger. Det eneste reaksjonen forestillingen avstedkommer er hyppige hodekast mot klokkearmen. Med mindre du har et sterkt ønske om å kjede deg, styr unna!
